Far for første gang... av Lars Rasdal

09.12.2010 - 16:53 Én kommentar
Natt til julaften for tre år siden bråvåknet jeg av at min bedre halvdel kom sprettende inn på

soverommet som en duracellkanin på steroider. Budskapet var ikke til å misforstå, og besto av fire

ord som skulle snu livet helt på hodet. «Du skal bli far!» Den natta gråt jeg som et barn. Av glede.

Nå fulgte sju måneder som etter min mening der og da gikk altfor seint. Samtidig ser jeg jo i ettertid

at ventetiden defintivt har sin funksjon. Det ble ørten turer på Ikea, Barnas Hus, Kids and Care, og

bankkortet nærmest skrek etter å få seg en luftetur til arktiske strøk. Vordende far skrudde sammen

seng, stellebord, skaper, hyller og vogn (Simos bruksanvisningsavdeling skulle forøvrig hatt juling),

og vordende mor gikk bananas i optimalisering av stellebager og innredning av klesskap der det

for det meste gikk i rosa prinsesser, rosa hjerter og rosa pusekatter.

Etter den verste hardware-epoken var over, dukket litt mer filosofiske spørsmål opp. Hvordan blir

jeg som pappa? Hvordan skal jeg klare å ta vare på den lille tassen når jeg knapt klarer å ta vare på

meg selv? Er jeg virkelig helt klar for dette?

Det ble mange turer på biblioteket i denne perioden. Vi slukte det aller meste vi fant av faglitteratur

om babyer om alt fra fosterutvikling og fødsel til næringsinntak og avføring. Og jeg trodde hadde

hadde kontroll på det aller meste. Men da jeg en nydelig julinatt plutselig satt ved siden av min

verpeklare kone som lå og vrengte seg i smerter i en seng på fødeavdelingen, var brått hodet like

tomt som bankkontoen.

Den neste perioden var et vakkert eventyr. Første øyekontakt med den førstefødte. Første klem.

Første bleieskift (kanskje ikke såå vakkert). Første trilletur med vogna. Alt vi hadde hørt om

våkenetter og stress var langt unna, for vi hadde jo fått en datter som «bare sov og drakk melk». Og

så var jo Prinsessa vår så nydelig!

To-tre uker etter måtte vi plutselig (dette skjedde nærmest over natta) innse at vi var foreldre til en

kolikkprinsesse. Hun gråt og gråt, og måtte bysses og bæres på både dag- og nattestid og gråt og

gråt. Som en skjebnens ironi hadde liksom den lille godklumpen vår et ekstra «gir» på gråten sin, og

gråt flere hertz og desibel høyere enn noen andre spedbarn vi noengang har møtt eller hørt om.

Dette varte i ganske nøyaktig fire måneder, men til vår datters forsvar skal det sies at hun etterhvert

sov nettene gjennom og kun hadde kolikksmerter på dagtid. Men til gjengjeld sleit byssing og

uling på oss både mentalt og fysisk. Og den eneste som lo i denne perioden var kiropraktoren min.

For å være helt dønn ærlig må jeg innrømme at jeg følte meg litt som en statist de første månedene

etter nurket ble født. Prinsessa hang i puppen til mora i både tide og utide, mens jeg ofte ble gående

rundt med gulvmoppen og vaskebøtta, eller ble sendt på butikken for å kjøpe essensielle varer som

melk og brød. Den store kontakten med Prinsessa uteble liksom helt til hun var temmelig nøyaktig

fire måneder. Da husker jeg i detalj hvordan vi en dag fikk blikkontakt når hun lå i fanget mitt - hun

holdt blikket lenge og smilte sitt søteste smil. Fra da av følte jeg at hun virkelig «så» meg, hun

«skjønte» hvem jeg var og vi fikk god kontakt.

For å ty til en velbrukt klisje vil jeg si at tiden har flydd avgårde siden da. Overgangen fra

tilværelsen som en hjelpesløs klump som såvidt klarer å løfte hodet på gulvmatta og til et lattermildt

barn som storkoser seg med å rive ned cder og magasiner fra bokhylla går sabla fort. De mange

fantastiske øyeblikkene kommer som perler på en snor etterhvert som barnet vokser til, og da

gjelder det forsøke å være der for å oppleve dem selv om man egentlig har det fryktelig travelt på

jobb, pusser opp stua eller bygger terrasse. Vi to har vært på oppdagelsesturer i hagen (en spade i

mors blomsterbed er uslåelig), gått turer i heia med bæremeis (husk rosiner), flydd med drage på

stranda, vært på sykkelturer og smakt på sanden i sandkassen. Vi har sparket fotball, kastet steiner i

sjøen, bygd snøhule og hylt av glede under rattkjelkekjøring. Dette har vært utmerkede anledninger

til å knytte bånd med Prinsessa gjennom en helt utrolig tid vi naturligvis aldri får igjen.

For når Prinsen ble født 16 måneder etter Prinsessa, måtte hun plutselig dele tiden vår med enda en

person. Og mamma og pappa fikk det travelt.

Les del 2

Følg Lars Rasdal på:

Én kommentar

[...] This post was mentioned on Twitter by Lars Rasdal, pappasblogg. pappasblogg said: Retrospekt: : Far for første gang... av Lars Rasdal http://bit.ly/gNqehh #retro [...]

Skriv en ny kommentar

Norske blogger Follow on Bloglovin
hits