Gunnar R Tjomlid - Helgepappa og fulltidsfar

12.12.2010 - 22:06 16 kommentarer

- Hva er det, Gunnar? Er alt i orden?

Min mor var helt fra seg. Et par minutter tidligere hadde telefonen ringt hjemme hos henne.

Fra hun sa hallo og i et par endeløse minutter etterpå hørte hun bare strigråt fra andre

enden av tråden. Hennes godt voksne sønn strigråt, hikstet, og fikk ikke frem et ord.

Femten timer tidligere hadde jeg blitt vekket av min samboer.

- Jeg tror tiden er inne, sa hun, og etter å ha sjekket med sykehuset ble vi etterhvert enige

om å hoppe i bilen og ta fatt på den timeslange kjøreturen. Det var 10. januar 2007 og

klokken var fire på morgenen.

Da vi kom frem til sykehuset fikk vi et rom for oss selv. Vi ble enige om at jeg like gjerne

kunne sove noen timer mens riene hennes fortsatt var milde. På den måten kunne jeg

være litt mer opplagt når det virkelig begynte å skje ting. Det var viktig å være uthvilt og

godt rustet til kamp. Så mens min samboer stavret seg rundt i sykehuskorridorene lent mot

en rullator, med rier som kom og gikk i stadig kraftigere bølger, lå jeg og sov i de tidlige

morgentimer.

Etter en stund ble jeg vekket for andre gang den morgenen. Min samboer lente seg mot

meg og sa lavt at sykepleierne hadde kommet med noen stygge hint. De syntes denne

vordende far var veldig usympatisk som bare lå og sov mens den stakkars kvinnen gikk

rundt med rier. Vel, mens vi bare tenkte praktisk, var det åpenbart en symbolsk rolle som

måtte fylles for å ikke virke som en drittsekk, så jeg stod opp for å tusle rundt i gangene

sammen med min samboer.

Tiden gikk sakte. Og så plutselig veldig fort. Maya ble født samme ettermiddag.

Klokkeslettet er uvisst ettersom vegguret i gangen utenfor fødestuen gikk minst et kvarter

fortere enn uret inne i fødestuen. Maya var dømt til et liv med unøyaktige horoskop. For en

skjebne!

Men der lå hun altså mellom mammaens nakne bryster, knyttet sammen med henne av

en til nå livgivende streng som jeg snart skulle få æren av å bryte. Koble henne fra verten

sin og slippe henne løs i sidene til boken om hennes liv. «Welcome to planet Earth.» En

science-fiction hvor bare fantasien setter grenser.

Der lå hun, min lille jente, og evolusjonen har åpenbart gjort et eller annet med mannens

hjerne for at han ikke skal stikke av omgående og la den nyfødte og moren klare seg selv

mens han impregnerer nye verter, for jeg har aldri sett noe så vakkert. Noe så perfekt.

La klisjeene strømme på. La fanfarene hyle. La trommevirvlene rulle, for her kommer det:

Den lille vrælende skapningen, dekket av blod, hvitt gøgg, og full av rynker, var fullstendig

plettfri i mine øyne. Min kjæreste var en østers, og ut kom denne lysende perlen av en

skapning.

Etter å ha tatt et par obligatoriske bilder av morkaken (hva, er det ikke obligatorisk?),

gitt Maya sitt første bad, og pakket henne inn i varme klær, gikk jeg ut for å ringe mine

foreldre. Nå vet du hvor i historien vi er. Du husker at min mor var helt fra seg, ikke sant?

Vel, etter et par minutter med gråt fikk jeg endelig frem at vi hadde fått en liten jente og at

hun var perfekt. Min mor kunne endelig slappe av. Ingen tragedie hadde skjedd. Det var

lykkens tårer hun hørte.

Så gikk jeg over fra å bli far, til å være far. I den politiske diskusjonen omkring

farspermisjon har et tema vært at far trenger litt tid alene med barnet for å «bonde»,

eller knytte seg til barnet, og få føle på hvordan det er å ta vare på et barn alene etter en

periode hvor mor visstnok skal ha tatt hovedansvar. Slik følte aldri jeg det. Jeg bondet fra

dag én. Jeg følte meg like mye mamma som mammaen. Våknet på nettene for å se barnet

amme fra sitt mors bryst. Skiftet bleier. Tørket oppgulp. Gynget og sang. På vakt tjuefire

timer i døgnet. Og når Maya var blitt nesten seks måneder og mamma ikke lenger kunne

amme fordi hun ble syk, var det mitt ansvar å våkne flere ganger hver natt for å koke

flasker og varme morsmelkerstatning. Selv med førti i feber, oppkast og verkende kropp,

måtte jeg opp av senga døgnet rundt for å stelle den lille jenta. Det kaller jeg badass

bonding.

Og selv når man har lyst å bare legge seg ned og dø av tretthet og frustrasjon fordi den

lille skapningen insisterer på å sette verdensrekord i sammenhengende skriking, så følte

jeg ikke et sekund at dette ikke var verdt det. Ikke et sekund. Hun har alltid vært verdt det.

Halvannet år etter Mayas fødsel gikk hennes mamma og jeg fra hverandre. I et forhold

som var dømt til å havarere før eller siden, var det på mange måter godt at det skjedde

mens hun ennå var så liten at hun ikke kunne forstå noe. Men vår lille jente har aldri

overvært et øyeblikk av ubehagelig uenighet eller uvennskapelighet mellom sine foreldre.

Det er jeg stolt av. Jeg er stolt over at vi har beholdt et vennskap og et samarbeid hvor

Maya alltid har vært i sentrum, og hvor vi alltid har vært bevisste på at det viktigste for

Mayas fremtid er at vi to kan heve oss over våre uenigheter, svelge noen magre kameler,

og heller spille på lag for å sikre at vår datter skal kunne fylle side på side i livets bok med

vakre scener og fullendte kapitler.

Etter en periode med delt omsorg er jeg i dag helgepappa. Deler av meg føler det som

om jeg har feilet. Jeg klarte ikke å gi min datter det mest basale av alle gaver: To foreldre

under samme tak. Men likevel vet jeg at jeg også har seiret. Jeg har gitt henne det

viktigste hun kan få. En far som elsker henne hver dag, hver time og hvert minutt, uansett

om takene over våre hoder for det meste er ulike.

Så hvordan er det å være far? Hvordan føles det å ha satt til verden en liten jente som nå

snart fyller fire år? Hvordan er livet som pappa?

For noen helger siden var det noen unge ballettdansere på TV, og min mor, Mayas

bestemor, sa at da hun var liten drømte hun om å bli ballettdanser. - Er det din drøm også,

spurte hun Maya?

- Nei, svarte Maya. Pappa er drømmen min.

Jeg tror det er svar godt nok.

Følg Gunnar Tjomlid på:

Blogg: unfiltered perception - http://tjomlid.com

Twitter: @CiViX - http://twitter.com/CiViX

Facebook: http://facebook.com/CiViX

16 kommentarer

[...] 2010 , har 1 visninger og 0 kommentarer (Ingen stemmer avgitt)  Loading ... Jeg har gjesteblogget over i [...]

Geir

12.12.2010 kl.22:29

Sukk. Vi har vel alle vært der, og savner det inderlig!

13.12.2010 kl.15:46

Jøss. Denne siden likte jeg bedre. Mer emo...det kler deg Gunnar! Bra skrevet og så flott at du har et slikt forhold til din datter!

14.12.2010 kl.22:25

jeg må si meg uenig med deg Trine. Dette er en emo: http://www.manilaseo.com/wp-content/uploads/2008/...

Jeg mener ikke at Gunnar fremstår slik.. :)

Velkommen innom pappasblogg.no
[...] , har 1 visninger og 0 kommentarer (Ingen stemmer avgitt)  Loading ... Jeg gjengir her min gjesteblogg som jeg skrev til pappasblogg.no: Helgepappa og [...]

Jens M Fossum

28.12.2010 kl.12:40

Å bli pappa er en unik følelse, og jeg har en lignende historie som din - og har et behov for å påpeke vårt ansvar som foreldre for et barn når vi tar beslutningen om å gå fra hverandre. Dette er et valg vi voksne tar, og mange par splittes opp hvert år - men det er dessverre ikke alle som er voksne nok til å tenke på barnas beste i denne situasjonen. I terapi snakket vi om "bracketing", det engelske ordet for å sette noe i parentes. Vi er nødt til å sette våre egne følelser i parantes og tenke på barnas beste.

Jeg har endel venner som har gått fra sine koner, kjærester og samboere og i etterkant snakker om den andre personen med negativt fortegn. Da sier jeg oftest: "For noen år siden var dette den personen du brydde deg mest om i hele verden, hun har ikke forandret seg siden den gang - kanskje det er du som forandret deg?"

Takk for en god bloggpost, keep it up!

02.01.2011 kl.01:36

takk for en god bloggpost selv.. :)

Klissi Mandarin

31.08.2012 kl.10:41

Hulk.. dette må jeg nok vise til min kjære :o) Er også uenig i at det er emo. En mann med tårer er emo på samme måte som en kvinnelig sjef er ei hersende heks.

Anne Leinum

04.11.2012 kl.08:59

Nydelig, Gunnar, og godt er det at lever i et samfunn der også menn kan få lov å føle med store bokstaver.

Geir

12.12.2010 kl.22:29

Sukk. Vi har vel alle vært der, og savner det inderlig!

Trine Grung

13.12.2010 kl.15:46

Jøss. Denne siden likte jeg bedre. Mer emo...det kler deg Gunnar! Bra skrevet og så flott at du har et slikt forhold til din datter!

Hallgeir Gustavsen

14.12.2010 kl.22:25

jeg må si meg uenig med deg Trine. Dette er en emo: http://www.manilaseo.com/wp-content/uploads/2008/05/manila-emo.jpg

Jeg mener ikke at Gunnar fremstår slik.. :)

Velkommen innom pappasblogg.no

Jens M Fossum

28.12.2010 kl.12:40

Å bli pappa er en unik følelse, og jeg har en lignende historie som din - og har et behov for å påpeke vårt ansvar som foreldre for et barn når vi tar beslutningen om å gå fra hverandre. Dette er et valg vi voksne tar, og mange par splittes opp hvert år - men det er dessverre ikke alle som er voksne nok til å tenke på barnas beste i denne situasjonen. I terapi snakket vi om "bracketing", det engelske ordet for å sette noe i parentes. Vi er nødt til å sette våre egne følelser i parantes og tenke på barnas beste.

Jeg har endel venner som har gått fra sine koner, kjærester og samboere og i etterkant snakker om den andre personen med negativt fortegn. Da sier jeg oftest: "For noen år siden var dette den personen du brydde deg mest om i hele verden, hun har ikke forandret seg siden den gang - kanskje det er du som forandret deg?"

Takk for en god bloggpost, keep it up!

Hallgeir Gustavsen

02.01.2011 kl.01:36

takk for en god bloggpost selv.. :)

Klissi Mandarin

31.08.2012 kl.10:41

Hulk.. dette må jeg nok vise til min kjære :o) Er også uenig i at det er emo. En mann med tårer er emo på samme måte som en kvinnelig sjef er ei hersende heks.

Anne Leinum

04.11.2012 kl.08:59

Nydelig, Gunnar, og godt er det at lever i et samfunn der også menn kan få lov å føle med store bokstaver.

Skriv en ny kommentar

Norske blogger Follow on Bloglovin
hits