Granatregn, sure sokker og popcorn. - av Christer Torjussen

10.08.2011 - 15:34 Én kommentar
Jeppe elsker Biler. Pixars Biler. Lynet McQueen, Mac, Bill, Sally. Alle sammen. Nesten alle barn jeg kjenner liker denne enormt kommersielle suksessen med et rabiat utvalg spinoff-effekter. Det var stor stas da jeg fortalte treåringen min at han skulle bli med på kino for første gang for å se det som måtte komme: Oppfølgeren. Biler 2.

[frame align="left"] [/frame]

Jeg henter Jeppe i barnehagen, og vi kjører til byen. På vei inn høljer det bikkjer og katter, og vi må praktisk talt søke tilflukt i bilen mens en aggressiv haglskur peprer sentrum. Det holdt jo ikke med regnskur, må vite. Klokka nærmer seg kinotid, og vi må ut. Jeg finner en paraply og tar Jeppe på armen. På de 150 meterne fra parkeringen til kinoen blir begge søkkvåte, og da vi kommer frem står sønnen min i sokkelesten. Har han mistet skoene på vei bort? Jeg får en ansatt til å passe ham mens jeg løper tilbake ut i regnet, finner ingen sko. De er kanskje i bilen, sier Jeppe. Håper det. Tilbake til bilen en gang til skal jeg uansett ikke. Ikke i dette været.

Inn i kiosken. Kjøpe popcorn og drikke. Med Lynet McQueen på boksen, så klart. Hva ellers. Kinosalen er kald, så jeg hiver hettejakka over Jeppe, henger våte sokker til tørk på nabosetet. Når kommer Lynet McQueen-filmen, pappa? Snart, sier jeg. Først verdens lengste og kjedsommelige bolk med reklame. Når begynner filmen, pappa? Snart, snart. Filmtrailer. Er dette filmen, pappa? Nei, dette er bare reklame. Enda en filmtrailer. Når kommer Lynet McQueen? Nå veldig snart, sier jeg. Forfilm. (!!) Hva faen? Et kvarter Toy Story, ikke Lynet McQueen.

Når filmen ENDELIG begynner går det opp for meg at dette ikke er en film for en treåring. Det hele braker løs med en pangstart på 36,000 decibel med et sjukt spionplott i nordsjøen med bomber, granater, lasersikter, eksplosjoner og drit. Resten av filmen handler stort sett om Lynets kompis Bill, en åpenbart tilbakestående kranbil som surrer rundt med tjukk tunge, Totendialekt og talefeil. Bill er Jar Jar Binks på fire hjul.  Vi ser mer til Bill enn hva godt er, der han har det med å havne i et utall heftige situasjoner hvor maskingevær, trusler og tidsinnstilte bomber forekommer hyppig.

Reisen går til Japan. Skyting, spionasje, wasabi, bilrace. Italia, Frankrike. Enda mer bomber, mitraljøser og bilrace. London. Finalerace. Pappa, jeg må tisse. Klart det. Ut av kinosalen, barbent med Jeppe på armen. Finne toalettet. Komme tilbake på plass, innse at man visstnok har gått glipp av det store klimakset, det siste billøpet. Se rulletekst. Samle sammen våte sokker, velte resterende Lynet McQueen-popcorn på gulvet. På med våte sko, ut. Javel, jeg kunne sjekket på forhånd at det var 7 års aldersgrense, men jeg tar det faktisk for gitt at jævlene i Pixar lager en oppfølger til en film som ungene forsto og likte, som de fremdeles kan henge med på. Det eneste morsomme med filmen var da Bill ber om unnskyldning for å ha bestilt pay-tv på hotellrommet. Og det er jo mest moro for de voksne.

På vei hjem spør jeg Jeppe hvorfor han tok av seg skoene før jeg løftet ham ut av bilen. Fordi vi skulle på kino, vel.

 

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Én kommentar

Jens M. Fossum

11.08.2011 kl.09:29

Generelt lager Pixar for avanserte filmer etter min mening. Det er greit nok at de får 7-årsgrense, men min erfaring er at datteren min hele tiden har blitt mye mer fenget av Disneys filmer eller fra andre produksjonsselskaper.

Nå ble jeg litt usikker plutselig på Toy Story, men det viste seg med et raskt søk at de filmene er et samarbeid mellom Disney og Pixar.

Pixar er gode på effekter, men dårlige på story og barnetilpasset dialog.

Skriv en ny kommentar

Norske blogger Follow on Bloglovin
hits