Når pappa vil ting som mamma ikke vil - av Christer Torjussen

05.10.2011 - 14:22 Én kommentar
Jeg ble pappa til nr. 2 for noen måneder siden. Hun heter Edda, og ble tatt med keisersnitt. Det var veldig rart å vite presis når man skulle få barn, mot å vente på at vannet skal gå og fødselen er i gang. Første juni kl. 11.30 skulle vi bli foreldre igjen. Et keisernsitt går fort, og med unntak av klærne jeg måtte ha på meg under fødselen gikk alt på skinner. Min kroppsbygning var ikke akkurat tilpasset den spiktrange, grønne buksa og den enda trangere ”doktorskjorta” jeg måtte ha på meg. Vi snakker kroppskondom. Det eneste som minnet om loose fit var hårnettet, som fikk meg til å se enda mindre begavet ut.

Det er stas å få barn. Virkelig. Men jeg kan ofte bli litt oppgitt over folk som sier ”Å nææ, fått baby. Gratuleeerer. Nå må dere passe på å bare være hjemme og kose dere”. Kose oss? Tror ikke det. De første ukene med ny baby i huset består stort sett av søvnløse netter, amming, trilling, bleieskift, besøk, gulp, telefoner, trøste, bære, ordning, fiksing, handling, styring, vasking, matlaging, tørking og skriking. Kosen kommer litt senere. Når ungen endelig fester blikket og responderer med et smil. Det er ytterst stimulerende å se at det er tegn til intelligent liv der inne. Før dette inntreffer er en baby egentlig en bylt som ikke gjør stort annet enn å sove, henge fast i puppen og gjøre på seg. Uten at man er mindre begeistret, det blir bare ikke så mye kos.

Vi har et barn fra før, som har rukket å bli tre år og vel så det. Tiden har gått så fort. Det er en klisjé, men det er ikke lenge siden Jeppe lå i lekegrinda (eller babyfengselet som det også kalles) – nå er han en oppegående, smart liten fyr som stiller verdens fineste spørsmål. ”Pappa, hvorfor heter det apekatt? De er jo ikke katter.” (Rett inn på iPhone og wikipedia for å kunne svare.) Han vil spise deg, han vil spise meg, han vil spise tralalei. ”Pappa? Hva er en tralalei? Jeg har aldri sett det på Rema 1000. Kan vi ha tralalei til middag? Jeg vil ha det.” Å ha en treåring i huset er egentlig som å ha en full kompis på besøk. Han snakker usammenhengende. Velter ting. Gråter for ikkenoe. Plutselig er alt gøy igjen. Mobilen ringer, han danser. Her forleden skulle han inn i dusjen med fiskestang og brødskive. Sølte på gulvet, jeg ba ham hente tørkerull. En halvtime senere kommer han tilbake med Aftenposten fra forrige uke og en underbukse på hodet. Nei, ikke smøre inn lillesøster med Kavli tubeost. Det er ikke solkrem.

Ikke er han glad i å leke alene heller. Og det er grenser for hvor stimulerende jeg synes det er å leke med biler i flere timer. Han ble rasende fordi jeg ikke ville leke, til mitt forsvar hadde jeg lillesøsteren hans på armen (mens jeg lagde mat – hvem har sagt at menn ikke kan gjøre mer enn én ting om gangen?) fordi jeg ville at moren skulle få sove litt. Jeg måtte ta ham på fanget og forklare at det er ikke alltid man får viljen sin her i verden. Det er her jeg slo fast at barnesinnet ikke er tilskitnet, slikt voksnes er – uten at det engang var hensikten: Jeg forklarte ham at noen ganger vil for eksempel pappa ting som ikke mamma vil. Og når mamma ikke vil det, så… må pappa gjøre det alene. På egenhånd.

Hvordan da, lurte han. Jeg kom ikke på noe godt svar akkurat der og da. Det ble vanskelig å forklare. ”Vil du spille litt på telefonen til pappa?” Snakk om å kjøpe seg tid. Men sånn er det å være småbarnspappa.

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Én kommentar

Helen - Kjernesunn Nordkvinne

13.10.2011 kl.18:56

hehe, fantastisk. Sånn er det! (Har en gutt på snart 3 og ei jente på 4 mnd). Foresten veldig koselig fase nå da. Han på snart 3 har funnet et nytt yndlingsord - "nei". Og hun på 4 mnd har akkurat lært å holde ting. Det er en fin tid. Slitsom, men fin. :)

Skriv en ny kommentar

Norske blogger Follow on Bloglovin
hits