Gjestepappa

CHRISTER TORJUSSEN - ZOMBIER PÅ SKIFT

Første gang publisert 01.12.2010.




Jeg har vært pappa i to og et halvt år nå. Det første året husker jeg egentlig ikke så mye av, jeg tror det handler om hjernens forsvarsmekanismer - vi fikk en unge som syntes søvn var oppskrytt, dermed ble vi delvis zombier som sov på skift, gjerne ikke mer enn en time om gangen frem til han ble nesten to år. Og la det være sagt; De som sier at en fødsel er vakker og fantastisk kan ta seg en bolle. Ikke bare fordi man er helt hjelpesløs og ubrukelig som mann under en fødsel, også fordi det ikke er spesielt vakkert. Ikke nok med at man må se dramatikken utspille seg uten å kunne gjøre annet enn å være nervøs, spise kjeks og drikke rød saft - man også høre barnets hjerteslag som synker og stiger mellom riene fra en monitor på veggen. Dette holdt på å drive meg til vanvidd, enn hvor mye jeg fikk beskjed om å ignorere det. Ignorere!?!? Det er mitt barns hjerteslag, livet i morens mage! Hvordan kan man ignorere det? Etter en rimelig strabasiøs fødsel kom endelig Jeppe, tidlig om morgenen fredag den 13. juni 2008 på Ullevål Sykehus. Som så mange har sagt så mye negativt om. Jeg kjenner meg ikke igjen. I hvilket annet land i verden kan du føde et barn i så trygge omgivelser, for deretter å bli losjert inn på barselhotell i tre døgn? Det var svært betryggende for oss å kunne være sammen med babyen vår med så mye kompetanse rundt oss de første dagene. Jordmor og apparatet rundt var alldeles vidunderlige, også for meg som opplevde fødselen som traumatisk.

Gi dem en million i årslønn alle sammen. Nå.

Å få et velskapt barn er helt ubeskrivelig. Men som komiker synes jeg det har vært befriende å kunne snakke om medaljens bakside også. For dett er til tider vanvittig slitsomt, utmattende og forvirrende. Som kollega Dag Sørås fikk jeg også angstproblemer - i forhold til mestring, jeg trodde jeg var en ubrukelig pappa som ikke kom til å håndtere papparollen på en bra måte. Jeg kontaktet fastlegen min, og ble henvist til psykolog ganske fort. For de som ikke er klar over det: I slike tilfeller prioriteres man i køen fordi det ikke handler om bare ett - men to mennesker. Far og barn. Jeg hadde stor nytte av samtalene med en svært flink og kvinnelig psykolog, som til alt hell også var mamma, det passet meg bedre enn å gå til en barnløs mann på 57. Jeg ville ikke følt at han hadde forstått hva jeg snakket om. Jeg har alltid hatt vanskelig for å stole på menn. Noe i meg sier at kvinner i slike yrker er flinkere til å lytte, behandle og gi råd. Til alt hell viste angsten min seg å være irrasjonell, men for meg var den i aller høyeste grad tilstede. Jeg kan absolutt anbefale andre nybakte fedre som sliter å gjøre det samme, det kan være til stor hjelp å få tilbake troen på seg selv som pappa. Jeppe er i dag en snill, empatisk, morsom og bestemt liten fyr som har snublet inn i trassalderen med høye kneløft, som setter meg på prøve. Jeg må stadig lære meg selv å være tålmodig, og ungen min gjør meg dermed til et bedre menneske.

Liker jeg å tro.

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Pappaperm i Los Angeles del 2: Helvetes barnesete!

Pappaperm i Los Angeles del 2: Helvetes barnesete!Å være småbarnsforeldre er å være konstant bekymret for at noe skal skje, som det har lett for å gjøre hvis man ikke følger med. Edda er snart 10 mnd, og putter alt hun finner på gulvet i munnen. Sko, støv og brødsmuler intet unntak. En av våre første kjøreturer skulle litt mer dramatisk enn ventet. 

 

Den første dagen i bil klarte hun nesten å skrike på seg hjerneskade i baksetet. Da hun fikk problemer med å puste var det ikke annet å gjøre enn å stoppe med én gang, og hvor lett er dét på en firefelts motorvei? Ikke i det hele tatt. Turen i seg selv var på knappe 15 minutter, men det var nok til at Edda klikket i vinkel. Å ha en illsint, sprengforbanna unge i baksetet i Los Angeles, som har et noe annerledes kjøremønster enn det vi kjenner, er mildt sagt stressende og intenst. Trafikklys er ikke nødvendig. Ikke rundkjøringer heller. Vikeplikt? Nehei. Fusemann til stoppskiltet får kjøre først. Og du, vreng gjerne ut i veien på rødt om du vil svinge til høyre, med mindre ett av de 23,49384,93485 skiltene i denne byen forteller deg noe annet. Men vi fikk vrengt bilen ut av trafikken, Edda fikk tilbake pusten og vi kunne kjøre videre. Jeg har for øvrig allerede klart å kjøre idiotfeil og havne i Compton med Jeppe i baksetet. Som sikkert ikke er livsfarlig – men heller ikke særlig smart eller nødvendig.

Noen venner her hadde sørget for å låne oss et barnesete, slik at vi ikke trengte å ta med oss mer enn Jeppes over atlanteren. (Som er mer enn nok, jeg var uvenn med den forpulte, uhåndterlige konstruksjonen før vi nådde Gardermoen.) Og da leiebilen endelig var på plass, var det på tide å montere fast setet slik at vi kunne komme oss ut på veien. Man går ikke i denne byen, man kjører bil. Lettere sagt enn gjort. Store deler av dagen ble brukt til å sette inn og ta løs driten et utall ganger på 15 forskjellige måter, med halve bruksanvisningen og sikkert 20 forvirrende instruksjonsfilmer på Youtube uten å bli særlig klokere av det. (Hvorfor spurte vi ikke de vi hadde lånt det av, lurer du på nå. De hadde også lånt det av noen. Som ikke var tilgjengelige.)

Da vi til slutt var enige om at setet var nogenlunde tilfredsstillende montert, var det selvfølgelig selesystemet som skurret/hang og slang. Og jeg spør: Hvorfor kan ikke alle jævla barneseter ha samme forbanna patent? Slik at man slipper dette hver gang man må låne et? Denne ubrukelige konstruksjonen, sikkert produsert på en vernet bedrift i Cowlington, Oklahoma ødela en hel dag for oss. Kanskje fordi hun jeg er gift med er like sta som meg, om ikke verre. Etter 10 timers kamp var det nok. Vi ga opp og tok heller en rusletur langs stranda og spiste pizza. Dagen etter ringte jeg Hertz og spurte hvor mye de tok for å leie ut et barnesete da vi har bilen i en måned. Det ordnet de på stedet. Helt gratis. Og det var lett og montere. Jeg har fått tilbake troen på menneskeheten - for en stakket stund.

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Vaksinér barna dine! av Gunnar Tjomlid

Jeg er selv et barn av antivaksine-hysterisk mor, og har som sådan aldri blitt vaksinert. Derfor har jeg sterke minner fra både da jeg hadde meslinger, kusma, kikhoste og røde hunder i oppveksten på 60 og 70 tallet. Jeg fikk ikke lov til å ta en eneste vaksine, ikke stivkrampe eller Bcg heller. Dette er for meg utilgivelig av min mor, det var uansvarlig og jeg var så sjuk av meslinger at det er utrolig at det faktisk gikk bra, kikhosten likedan, jeg satt i en måned i sittende stilling i senga og kjempet mot kvelning.

Mine barn, og nå barnebarn også, er selvsagt fullvaksinerte. Jeg kjenner mange som aldri ble vaksinert i oppveksten, og har tilgode å treffe ett eneste menneske som syns det var et riktig valg av foreldrene. For min del må foreldre gjerne ha prinsipper, men ikke ved å gamble med barns liv eller andres.

Dette var en av kommentarene til min bloggpost om vaksiner som virkelig grep meg. Vaksinemotstanderne fremstiller det som om de ikke vaksinerer sine barn fordi de tar hensyn til barna. Intet kunne være fjernere fra sannheten.

Meslingvaksinen har eksistert i over 40 år og har nesten visket ut denne sykdommen fra store deler av verden. Før 1963 var det nesten 135.000.000 tilfeller av meslinger på verdensbasis, med 6.000.000 meslingerelaterte dødsfall. Etter at vaksinen ble innført har tallene sunket drastisk, og i perioden 2000 til 2008 sank antall meslingerelaterte dødsfall med hele 78%, fra estimerte 733.000 til 164.000.

I USA ble den i år 2000 ansett som utryddet etter en kraftig innsats i å gi barn de to nødvendige MMR-vaksinene. Nå er sykdommen på vei tilbake. Første halvår i år har sett 152 tilfeller av meslinger rapportert i USA, en dobling fra samme periode i fjor, og det største utbruddet på 20 år. Nesten halvparten av disse skyldtes smitte innført fra Europa, og de aller fleste (89%) av de som er blitt syke er uvaksinerte.

Og det er oss europeere som er verstingene. De siste to årene har vi sett utbrudd i mange europeiske land, både Østerrike, Frankrike, Tyskland, Irland, Italia, Nederland, Spania, Storbritannia og ikke minst her i Norge. Nesten 28.000 tilfeller ble rapportert i Europa i 2010, med over 20 dødsfall og hundrevis av sykehusinnleggelser grunnet komplikasjoner knyttet til sykdommen. Det høres kanskje lite ut, men får denne ekstremt smittsomme sykdommen bedre fotfeste vil dødstallene stige dramatisk.

Tallene for 2011 ser dystre ut, med en økning i mange europeiske land sammenlignet med i fjor. Av7028 innrapporterte og bekreftede tilfeller frem til 6. mai hadde 29% ikke vaksinert seg mot meslinger og 67% hadde ingen dokumentasjon på at de var vaksinert eller de de visste ikke om de var vaksinert.

Les resten av bloggposten hos Gunnar på unfiltered perception

Følg Gunnar på:

Blogg: unfiltered perception - http://tjomlid.com

Twitter: @CiViX - http://twitter.com/CiViX

Facebook: http://facebook.com/CiViX

To voksne, to barn, tre kofferter, fire bager, et barnesete og en trillevogn: Let the game begin

Vi hadde planlagt det så nøye og komfortabelt som mulig med hotell på Gardermoen dagen før avgang til Los Angeles. Fly til Heathrow, lande på samme terminal som vi skulle videre fra to timer senere og være i LA samme ettermiddag. Det gikk selvfølgelig ikke slik. For å gjøre denne relativt bedritne affæren så kort som mulig kommer den i stikkordsform.

Fylle opp en halv togvogn til Gardermoen med to voksne, to barn, tre kofferter, fire bager, trillevogn og barnesete. Ankomme flyplass, finne hotell. Bli tildelt stort familierom, være fornøyd. Stå opp dagen etter. Spise frokost. Dra to voknse, to barn, tre kofferter, fire bager, trillevogn og barnesete bort til innsjekkingen. Komme oss om bord i flyet. Få beskjed om at vi blir stående på bakken opptil to timer pga. tåke på Heathrow. Kjenne håpet om å rekke videre flight til LA svinne hen. Forsøke å forklare utålmodig treåring hvorfor flyet står stille på bakken ca. 420 ganger. Endelig ta av. Lande på Heathrow to timer forsinket. Glemme trillevogn i alt stresset. Løpe som en tullling mot gate. Få vite at flyet til LA har gått. Bli henvist opp til tredje etg. for rebooking og øvrig informasjon.

Bli møtt av sur gammel mann som henviser oss til 600 meter lang kø med folk i samme ærend. Innse at dette vil ta tre timer. Minst. Motta forvirrende informasjon fra asiat som knapt kan engelsk. Miste tålmodigheten. Kaste seg over forbipasserende, kvinnelig British Airways-ansatt. Skru på sjarmen. Være morsom. Appellere til morsfølelse og sympati. Vinne frem. Få gå foran den lange køen. Bli tildelt ny flight dagen etter. Motta hotell for én natt + matkuponger. Pakke to voksne, to trøtte barn, fire bager + en taxfreepose ut av terminalen. Finne shuttlebuss. Sjekke inn på hotell. Spise sykehusmat. Komme oss i seng. Våkne av treåring som ikke skjønner hvor han er, kjenne på samme følelsen.

 

Stå opp. Spise sykehusfrokost. Ta shuttlebuss tilbake til flyplassen. Sjekke inn. Oppdage at hele terminal 5 er kjemisk renset for traller. Bli opprømt og ufin mot tilfeldig sikkerhetsansatt. La det gå utover henne. Drasse på fire blytunge bager + taxfreepose og to barn i 1.2 km. (sannsynlig lengde fra check-in til gate) Komme oss om bord i fly. Ikke få tildelt setene vi hadde reservert. Heldigvis få et tomt sete mellom oss. Spenne fast illsint baby som ikke vil sitte stille. Nå masjhøyde. Holde ungene opptatt med noe hele tiden. Spille på iPad. Lese bøker. Gå frem og tilbake i midtgang. Spise noe som engang var en kylling. Oppdage at treåring har et traumatisk forhold til flytoalletter. Sove i til sammen fem minutter. Lande i Los Angeles ti timer senere. Slå fast at barnesete og trillevogn er borte. Være glade for å endelig være fremme. Lure på hvilket år det er.

Fortsettelse følger.

 

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Johnny Depp: Å bli pappa gav meg et nytt perspektiv

Av Fred Johan Ødegård, redaktør for  pappamagasinet FAR OG BARN og nettportalen  www.farogbarn.no

På 90-tallet var sene kvelder og ville fester hverdagen for Hollywood-skuespilleren Johnny Depp, men så skjedde noe som endret livet hans.

Da eldstedatteren Lily-Rose ble født for 12 år siden, droppet han partylivet over natten, i følge Daily Star.

Nå har han to døtre, henholdsvis 12 og 9 år gamle, og de er det aller viktigste i livet hans.

- Det var det å få barn som vekket meg. Å bli forelsket, til de grader, i disse små englene. Som ikke ba om få å komme til denne verden. Men som kom likevel.

- Det var bare så stort for meg. Det var som et slør som ble fjernet, og det ga meg noe for første gang i livet. Klarhet

Fedre i olje og finans velger mest tid med barna

Av Fred Johan Ødegård, redaktør for  pappamagasinet FAR OG BARN og nettportalen  www.farogbarn.no

81 prosent av fedrene i næringene olje- og gassutvinning og finansierings- og forsikringsvirksomhet mottok foreldrepenger, viser tall fra NAV.

Foto: Øyvind Hagen / Statoil

57 377 menn ble fedre i 2009. Av disse mottok 66 prosent foreldrepenger. Fordelt på næring viser det seg at nærmere 70 prosent av fedrene i de største næringene industri, bygge- og anleggsvirksomhet og varehandel mottok foreldrepenger. Fedre med foreldrepenger mottok i snitt denne ytelsen i 46 dager.

Av menn som ble fedre i 1. halvår 2009, og som mottok foreldrepenger, tok 88 prosent ut 30 dager eller mer. Fedrekvoten i denne perioden var 30 dager.

Av menn som ble fedre i 2. halvår 2009, og som mottok foreldrepenger, tok 77 prosent ut 50 dager eller mer. Fedrekvoten i denne perioden var 50 dager.

Hjelp jeg skal bli pappa - av anonym

Jeg skal bli pappa. Det skal skje i august, påstås det. Den vordende mor og jeg har på ingen måte planlagt det, og angrepillen virket åpenbart ikke. Prosessen med å ta en avgjørelse på hvorvidt vi ønsker å bære frem barnet var kronglete og føltes lang, selv om vi ikke hadde lang tid på oss til å finne ut av det.
La meg ta det fra begynnelsen, sånn cirka i august i fjor. Vi møttes, trivdes i hverandres selskap, og brukte stadig mer tid sammen utover høsten. I november ble vi kjærester, og venneferien vi hadde planlagt over jul og nyttår ble en kjæresteferie, og stor suksess: To uker der vi tilbragte hele døgnet hver dag sammen, og det helt uten å ønske hverandre dit pepperen gror. Det vil si, der var vi allerede, men det gikk ihvertfall helt uten å lemleste hverandre eller i det hele tatt tenke på å gjøre det. På bussen hjem fra flyplassen falt ordene: “Du, jeg burde egentlig fått mensen i løpet av turen, men det har jeg ikke...”
Et par dager og tre minutter senere kom det opp to streker på testen fra apoteket.

Vi snakket om abort med en gang. Fastlegen ble kontaktet, og vi fikk time dagen etter. Midt i sjokket skrev vi ned det vi klarte å komme på av negative og positive ting med å bli foreldre. Listen ble relativt ensidig. Vi er begge glade i å reise, gjerne til steder der folk flest ikke våger seg. Hun har halvannet år igjen av mastergraden. Jeg jobber bare deltid. Hun er livredd for å bli svær som et hus, og for å føde. Jeg jobber i en kirke, og vi er ikke gift. Hun er amerikaner, og har familien sin på andre siden av Atlanterhavet. På den positive siden: Vi er ikke tenåringer, og vil sannsynligvis bli gode foreldre. Jeg er glad i barn og har vikariert i barnehager av og på i en del år. Norge har gode ordninger for foreldre, særlig sammenlignet med USA. Men det aller tyngste argumentet lå fortsatt på den negative siden, nemlig det faktum at vi har kjent hverandre bare noen måneder, og offisielt vært kjærester i bare noen uker.

 

Hos fastlegen ble vi mottatt med et “gratulerer” som legen så forsøkte å glatte over som best han kunne, da han forsto situasjonen. Enten det var sjokk eller pur frykt han så i øynene våre, så forstod han raskt tabben, og rodde så det fosset. Han bablet i vei på engelsk som best han kunne, prøver ble tatt, og begjæring om abort ble sendt til sykehuset. To dager senere kom brevet med time til forundersøkelse. Den lå halvannen uke frem i tid. Kjæresten tok kontakt med sin tvillingsøster, som etter det første sjokket hadde lagt seg, sendte syv eposter i løpet av natten, med stadig økende engasjement for å innta rollen som tante. En venninne av søsteren, som tok abort for et par år siden, ble også spurt til råds, og det samme ble en studievenninne som går gravid i femte måned eller så. Jeg gikk til verks litt på samme måte med mine venner, og de to beste utspillene jeg fikk var: Det kommer til å gå bra uansett hva dere velger. Jeg tror det verste sjokket la seg der og da. Nummer to var et spørsmål. Vi er jo alle enige om at det er altfor tidlig, men spørsmålet var: Når er det ikke for tidlig lenger? Om et par år? Ett år? Et halvt år? Hvor går grensen?

 

Vi var veldig usikre i begynnelsen, men den eneste logiske utveien måtte jo være abort. I løpet av ti intense dager ble vi mer og mer usikre på det også... Vi kom til sykehuset til forundersøkelse, og kunne bare si at vi ikke visste hvordan det skulle gå. Det ble bestemt at vi, istedenfor å få med hjem den første pillen med en gang, for så å komme tilbake et par dager senere for å få den andre, så skulle vi få ny time over helgen, der vi skulle få den første abortpillen. Da de tok ultralyden tilbød de oss å se på skjermen, hvis vi trodde det ville hjelpe på avgjørelsen. Tvillingsøsterens venninne hadde tatt aborten i Frankrike, og hadde ikke hatt valget å la være å se på skjermen, og hun hadde syntes det var ille. Hennes anbefaling var å be om bilder, som vi kunne se på dersom vi bestemte oss for ikke å ta aborten allikevel. Vi fikk bilder som de la i en konvolutt og limte igjen. Jeg hadde tatt hele formiddagen fri, og avtalen på sykehuset tok kortere tid enn planlagt, så vi bestemte oss for å gå på Amathea for å snakke med noen der om det, men først måtte hun ha noe mat, siden hun hadde vært altfor kvalm om morgenen til å få i seg frokost. Vi satt oss på kafé, og der snakket vi om hvordan det hadde føltes å være på sykehuset, og vi gikk gjennom punkter fra listen som vi skrev for et par århundrer siden. Punktene var de samme, men vekten hadde på et eller annet vis flyttet seg over til den andre siden. Vi åpnet konvolutten.

Da vi noen minutter senere troppet opp på kontoret til Amathea tror jeg damen ble litt satt ut da det kom for en dag at vi hadde bestemt oss for å beholde barnet omtrent mens vi stod i heisen på vei opp. Det var likevel godt å prate med noen helt utenforstående, selv om vi nok kunne hatt mer utbytte av samtalen dersom vi hadde gått dit en uke tidligere.

Vi har fortsatt ikke ringt og avlyst timen på sykehuset, og i går kom jeg på at det var en ting til jeg måtte vite før vi gjør det. Det kommer ikke på tale med noe hastebryllup eller lignende for å tilfredsstille menighetsmedlemmer eller familiemedlemmer eller hva det måtte være, men jeg vil heller ikke leve i visshet om at mor til mitt barn er prinisippielt i mot ekteskap eller noe slikt. Siden vi har vært sammen i mindre enn to måneder er dette, som så mange andre ting vi har blitt nødt til å snakke om lenge før det burde være aktuelt, ikke noe som har kommet opp som noe naturlig samtaleemne, så det var betryggende å finne ut at vi deler det syn at den tryggeste rammen om et forhold og en familie er ekteskapet. Etter at jeg lovet høyt og hellig å ikke gå ned på

ett kne i løpet av morgendagen, ble vi enige om at det ligger i kortene, men at en forlovelse skjer når VI vil det, og ikke som følge av press.
I kveld har jeg avtalt med mine foreldre at vi kommer på besøk til dem i prestegården på sørlandet neste helg, så får vi se hvordan de vordende besteforeldre tar nyheten. For et par dager siden var jeg veldig nervøs ved

tanken, men nå tror jeg mest jeg gleder meg! Jeg skal jo bli pappa!

Bilder: Stock.XCHNG

Hvilke kvinne ønsker seg en mann som dette?

Investor Jan Haudemann-Andersen (53) sier i dag til e24 (link)han aldri har vært inne på tanken om å ta ut pappaperm.

publisert i E24 skrevet av Mona Bristøl

- En fødsel er fantastisk og det er naturlig for meg å være med på den. Men jeg prøver alltid å få tid til en tur på kontoret, også på fødselsdagen,sier Haudemann-Andersen til E24.

 

Blir ikke diskutert

Ifølge Haudemann-Andersen er det ikke vanlig å ta ut pappaperm i hans kretser, og han synes det er underlig hvis ansatte velger en slik løsning.

- Pappaperm er vel en særnorsk oppfinnelse. Praktiseres dette i andre land? spør Haudemann-Andersen.

Han antar at det ikke er noe problem for hans kjæreste, fiolinisten Marte Krogh, at han velger å jobbe, og ikke tar pappaperm.

- Dette er en problemstilling vi ikke engang diskuterer. Min mening er at kvinnen er best egnet til å være sammen med barnet det første leveåret av naturlige årsaker. Vi må ikke komme dit hen at vi fjerner ulikheten mellom kjønnene, sier han.

Ikke i trillegruppe

- Så du mener at det kun er naturlig at kvinnen er hjemme og passer barn?

- Som sagt så tror jeg det er best for barnet at mammaen er hjemme det første leveåret, men etter det så tror jeg det er sunt for alle parter at kvinnen er mer eller mindre i en arbeidssituasjon. Men det er jo ikke opp til meg å bestemme, sier han.

Haudemann-Andersen vakte stor oppsikt da han i 2008 uttalte til VG at han ikke liker å se menn som triller barnevogn.

- Kommer du til å trille barnevogn denne gangen da?

- Jeg kan garantere at jeg ikke blir å finne i trillegruppa til vår alles venn, ekskommunisten Audun L.

 

 

 

 

 

Et tu, Aftenposten! by Sigve Indregard

Aftenposten presterer i dag å kjøre opp tosaker basert på mangelfull statistisk kompetanse.

Sak 1: Pappapermgate

Kasus 1 er hele forsida deres, og den har blitt sitert opp og ned og i mente hele morgenen. Det handler om en studie fra SSB som i følge hele forsida til Aftenposten sier at pappaperm:

  • Gjør at kvinner jobber mindre
  • Bidrar ikke til likelønn
  • Endrer ikke rollene hjemme

Studien er offentlig tilgjengelig og sier... ikke det der. Men først litt om studien. Det forskerne har gjort, er å se på forskjellige effekter på barna født i 1993 og familiene deres. I 1993 ble nemlig fedrekvoten innført, med fire uker. Det er ikke sett på barn født senere, det er ikke sett om opptrapping av fedrekvoten har hatt annen effekt, og det er ikke sett på muligheten for langsiktige endringer i strukturen på arbeidsmarkedet.

Hvis denne studien hadde vist noen endringer, hadde det vært oppsiktsvekkende. Det hadde i så fall betydd at arbeidsmarkedet endret seg over natten (i løpet av et år, i hvert fall) på grunn av bare fire ukers fedrekvote.

Studien tar faktisk eksplisitt forbehold mot å tolke dataene slik Aftenposten gjør over hele forsida. Dette sier nemlig forskerne:

Denne studien utelukker ikke at fedrekvoten kan ha bidratt til økt likestilling, av to grunner:

For det første kan fedrekvoten ha påvirket både familier der far tar permisjon og der far ikke gjør det. Et eksempel kan være gjennom endrede forventninger til mødre og fedre i arbeidsmarkedet. Videre ser studien på familier omfattet av en fedrekvote på 4 uker i oppstartsåret 1993, mens ordningen med årene er blitt utvidet til 10 uker. Fra og med 1. juli i år utvides ordningen til 12 uker. Det kan være at effekten av de fire første ukene og ytterligere utvidelser er forskjellig.

 

Det kan se ut som om Aftenposten her har "glemt" å lese sammendraget på side 1 fordi de da kunne selge aviser. Tøysejournalistikk.

(Det opprinnelige innlegget er ikke på nett, men en oppfølgingssak er her.)

Lenke til original tekst

 

Også du min sønn, Spiderman McQueen. - av Christer Torjussen

Jeppe er ikke helt seg selv for tiden, og har ikke vært det de siste månedene. Noen ganger er han Pippi. Andre ganger Nemo. Julius. Småkryp. Spiderman. I verste fall baby eller Kaptein Sabeltann. Og selvfølgelig: Lynet McQueen. Det er ikke godt å vite hvem han bestemmer seg for at han er til enhver tid. Sikkert helt normalt for alderen, men ganske schizo og ikke alltid lett å henge med i svingene.

En formiddag skulle vi leke Super Mario. Hvordan leker man det, sa jeg etter å ha blitt tildelt rollen Luigi. Jeg kan jo ingenting om Super Mario. Man leter etter ting, svarte han. Og la det være sagt, vi har ikke Nintendo i huset. Dette er noe han har snappet opp fra de eldre guttene i barnehagen. Så løp vi frem og tilbake og lette etter ting til Jeppe plutselig bestemte seg for at han ikke var Super Mario lenger, men Rorry Racerbil. Like etter skulle han være mamma, Hege som jeg er gift med skulle være pappa og jeg Jeppe. Ubegripelig forvirrende rollefordeling, familiemønsteret slik vi kjenner det skulle oppløses til han kom på at han faktisk var Kaptein Sortebill i stedet. Hei faderi og faderullandei.

 

Jeg hadde opprinnelig en visjon om å skjerme sønnen min fra de verste kommersielle spinoff-suksessene som nettopp Biler og Kaptein Sabeltann, men det er nesten umulig så lenge barnet mitt omgås andre unger. Jeppe har sett filmen Biler mange nok ganger til å kunne alle replikker utenat nå. Jeg kjøpte den som gulrot/belønning for at han gradvis skulle slutte med bleier, et mål vi er i ferd med å nå. Og jeg tilstår det gjerne: Jeg har kjøpt Lynet McQueen-effekter til ham. Det er noe med å se barnet sitt lyse opp av glede, enn hvor mye det egentlig bryter med prinsippene mine. Barn vil ikke bare leke med Brio-tog og lese Torbjørn Egner, selv om man kanskje skulle ønske det var sånn. Når det er sagt vet Jeppe at Kardemomme By finnes i dyreparken i Kristiansand. Der står det visst en sjørøverskute også. Kaptein Sabeltann sin. Kjenner jeg meg selv rett blir det vel en tur nedover i sommer.

 

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Pappapermtrøbbel - av Tore Haukenes

- Hei, dette er fra NAV, vi ringer bare for å sjekke datoene for pappapermen din, sa damen som ringte.

Så leste hun opp datoene, fra skjemaet jeg hadde sendt inn en uke før, på en måte som om hun aldri

hadde hørt om at det eksitserte noe som het hverken 16. februar eller første mars før. Jeg forklarte

igjen hva som sto på skjemaet hun etter all sannsynlighet hadde foran seg, og hun sa alt var greit. I en

bisetning i det hun skulle legge på sa hun at jeg nok kom til å bli trukket noen dager fordi jeg hadde

søkt om utsettelse så seint. Noen dager skulle senere vise seg å være ganske nøyaktig litt over halve

pappapermen min, og førte til følgende samtale:

NAV-dame: Din pappaperm begynte å løpe 18. desember, for da var permisjonen til din kone over.

Tore: Hva?

NAV-dame: Din kone var ferdig med permisjonen 18 desember, nå er det februar.

Tore: Nei, hun er fortsatt hjemme

NAV-dame: Nei, hennes permisjon sluttet i desember.

Tore: Neeeeei? ellerdet har i alle fall vært en dame hjemme hos oss og passet barnet, og hun minner

veldig om min kone

NAV-dame: nei

Tore: Men jeg har jo sett henne hver dag

NAV-dame: (Lang pause) Vent litt la meg sjekke. (Taster lenge). Nei, din kone er ikke i permisjon.

Det som viste seg å være problemet var at på søknaden om permisjon hadde min kone søkt om å ha

permisjon, med påfølgende ferie. Dette har blitt endret i ettertid, men ikke blitt kommunisert riktig til

NAV. Ut i fra min erfaring er altså riktig måte å kommunisere ting på å først sende inn skjema, for så å

bli oppringt av mottakeren, så du kan forklare hva som står på skjemaet. Det sies også at enkelt ansatte

der er i stand til å lese skjema direkte, men dette kan være en myte.

De siste dagene har jeg hatt noen underlige samtaler for å prøve å løse opp i denne floken. I dag hadde

jeg gleden av å bli satt over til en saksbehandler. Allerede fra starten av samtalen følte jeg at dette var

riktig mann for å hjelpe meg. Når jeg presenterte meg og sa: Hei, dette er Tore Haukenes som ringer, i

min vennligste tone, svarte han: Javel Etterfulgt av stillhet, kun brutt av et lite knis fra meg.

På alle spørsmål jeg stilte siterte han det samme utdraget fra brevet jeg hadde mottatt fra dem. Først

syntes jeg dette var litt irriterende og tolket det som en hersketeknikk, men jeg innser nå at det var en

feiltolkning. Basert på tidligere erfaringer med NAV har jeg nå resonerte meg fram til at det er vanlig

praksis å ringe opp avsenderen av brev for å få de til å fortelle hva som står der i NAV, og at han

sikkert trodde det var derfor jeg ringte. Etter 10 minutter, der han har besvart alle mine spørsmål med å

likegyldig sitere de samme linjene fra brevet, stoppet samtalen og sa: Du må ringe tilbake senere, for

nå har vi snakket sammen i 10 minutter uten å komme noen vei.

Nei? Du kødder?! Og det til tross for at du har svart det samme på alle mine spørsmål?

Pliktoppfyllende som jeg er la jeg på og ringte opp igjen. Denne gangen kom jeg til en annen, som

kunne gi meg de svarene jeg var ute etter i løpet av 2 minutter. Skamfull innrømte han at det var lite

jeg kunne gjøre med saken, og samtalen sluttet med følgende ordveksling: men.nå vet vi jo at det

er feil det som står på skjemaet, og jeg kan dokumentere at det er feil. Veier det som står der fortsatt

mer enn hvordan det faktisk er, realiteten? Ja det gjør det. Dessverre.for din del.

Da blir det vanskelig å argumentere

Om datoene jeg hadde fylt ut på skjemaet, og som jeg ble ringt opp for å få dobbeltsjekket ble riktige

lurer du på, sier du? Nei, de ble feil.

Så til slutt vil jeg bare si til saksbehandleren jeg snakket med i dag: Hvis du er interessert i å vite

hva jeg har skrevet. Skriv ut denne siden, legg utskriften på pulten foran deg og ring meg, så skal jeg

fortelle deg hva som står her.

Følg Tore Haukenes på:

Pappaperm i de dype skoger - av Jens M. Fossum

Vi satt rundt frokostbordet, dekket på med eksotiske påleggstyper jeg sjelden ser i kjøleskapet

hjemme, kokte egg, deilig fersk juice og maskulin chai te. Praten gikk lett og ledig rundt dagens

oppgaver for jeg skal ha min første skikkelige pappaperm-dag!

Samboeren min er temmelig urolig, hun er nok ikke bekymret for barnas velvære men jeg antar

hun lider av et lite snev av separasjonsangst. Jeg er mest irritert over at hun tok innersvingen på meg

i går kveld i Geni fra 1987 med usaklige sportsspørsmål om heltene fra 50-tallet. Hun starter å styre

litt med oppvasken og jeg er bestemt på det punktet og insisterer (for første gang?) at jeg skal ta alt

sammen!

Våre tvillinger på nesten 5 måneder starter å gneldre, et sikkert tegn på at de starter å bli sultne. Som

regel oppfører de seg godt (det vil si at de stille ligger og smiler og betrakter sine flotte foreldre!)

mens vi til tider underholder dem med sang eller teite lyder. Det siste gjelder i hvert fall meg.

Tidspunktet for avreise til skisenteret er litt dårlig koordinert, så jeg sitter med to barn i hver sin

vippestol og stapper en tåteflaske i de gråtende ansiktene. Kvinnen har et bekymret uttrykk, men blir

sendt på dør.

Fem minutter etter farer jeg over hytta som en tornado og kjapper meg med å rydde, vaske opp,

skifte bleier og litt lett lek med småtrollene. Tjue minutter senere er de helt ferdige, og jeg bærer den

første ut i reisesenga og dytter i henne smokken. Hun griner på nesa, men er trøtt nok til å godta sin

oppgave nemlig å sove.

Den yngste fisen er fremdeles våken, og jeg underholder henne i noen minutter til før hun også blir

bært inn og lagt i seng. Den eldre kråka sover søtt og snart glir etterslengeren inn i drømmeland.

Nå er det ingen tid å miste, det gjelder å være effektiv!

Barna sover og jeg fyrer opp Pcen med bredbåndstilkobling via mobilen, det er knapt nok signal til

å få lastet ned e-posten, men jeg hamrer løs på tastaturet kollegaene mine merker at jeg er på

nett og vi er supereffektive både skriftlig og muntlig i nesten en time. De mest prekære tingene blir

snakket om og løst, og jeg hører at et av barna starter å kommunisere.

Lydene er ikke lengre til å ignorere, og jeg løper ut og henter den yngste som sovnet sist og våknet

først. Hun er blid som en lerke etter sin korte høneblund. Det tar ikke lang tid før det andre barnet

våkner og vi alle tre er glade og fornøyde, jeg har fått lettet litt på stressnivået mitt, og de har fått

ladet seg. Jeg rekker så vidt å gi dem en runde til med mat, før mine fem timer med pappaperm er

over. Hytta blir full av både egne familiemedlemmer og tilreisende gjester, og det skal bli deilig å nyte

dagene som kommer.

Saus i apekatten - av Christer Torjussen

Jeg har en unge på snart tre år som er på vei inn i trassalderen med høye

kneløft. Han har mye på hjertet. Helst mens foreldrene forsøker å snakke

sammen. Viktige innspill som at det ikke er måne på Norge så derfor går det

ikke an å spise sjokolade der, at engler bare synger jentesanger og at hvis

man tisser på mennesker så forsvinner de. Flott. Men forleden kom Jeppe

løpende inn på kjøkkenet mens jeg lagde mat og sa at han ville reise til

Betlehem.

Hva skal du der, spurte jeg.

- Jeg vil se den stallen med jesusbarnet oppi.

Hvorpå jeg måtte forklare at Betlehem muligens ikke er helt slik han forestiller

seg lenger, og at stallen han kjenner til er borte, revet.

- Hvem har tatt bort den?

Etter en lengre tenkepause er det eneste svaret jeg har: Romerne.

- Pappa?

Ja.

Hvem er Romerne?

Dette er litt vanskelig, sier jeg mens jeg prøver å tenke ut hvordan man

forklarer det romerske imperiet til en på to og et halvt. Før jeg har rukket å

komme med noe som ligner på et svar, sier han:

Pappa, jeg vil ha saus i apekatten!

- At det var, sa du?

Saus i apekatten. Jeg vil ha saus i apekatten.

Javel. Jaha. Skal man koke opp litt Bearnaise og helle over Julius, da eller?

Blir det bedre stemning sånn? Hva mener han?Jeg ringer moren og spør

om hun skjønner hva han snakker om. Hun aner ikke. Jeg forsøker iherdig å

forstå, mens jeg bla. Blir bedt om å ikke skjerpe meg. Da jeg spør om han vil

ha vann eller eplejuice til får jeg beskjed om at jeg kan tenke selv. Herlig.

I ettertid har jeg skjønt hva han mente. Mormoren hans kjøpte en tallerken

med diverse dyr på, hvorav et av dem så klart er en apekatt. Vi har mange

tallerkener. Jeg hadde oversett denne lille, men akk så vesentlige detaljen.

For det skal ikke være saus PÅ pastaen, må vite. Er du gal. Den skal serveres

ved siden av, ellers er det krise. Kan skjønne det. Sausen skal på apekatten.

Som damen bak meg i kassa på Kiwi sa forleden da Jeppe insisterte på at

det var han som skulle lempe 3 kg vannmelon fra minihandlekurven opp på

båndet: Herlig alder. Javisst.

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Internett og små barn - Erik Conradi

Å være pappa innebærer en rekke bekymringer. Og disse vil bare bli større og større for hvert år som går fram til barna blir gamle nok til å ta vare på seg selv. Om jeg skulle liste opp alle bekyringene mine her, ville jeg bare bli dypt deprimert, så jeg tar heller for meg et nært forestående dillemma. Barn og internett.

Min datter på fem og et halvt år begynner å fatte interesse for data og internett. Pr. dags dato er det stort sett barnesidene til sol.no og NRKs Superia som gjelder, men til høsten begynner hun på skolen og da er ikke veien lang før hun havner på Facebook, diverse chattesider ogvil ha sin egen MSN-konto. Og derifra er ikke veien lang til slibrige menn som utgir seg for å være på min datters alder.

Hvordan angriper man så dette. Som godt over middels kompetent datakyndig tar det med to hikk og en Cola Zero å sperre nettet hjemme for alle andre sider enn det jeg tillater, samt logge all aktivitet inn og ut av nettet, ned til minste tastetrykk. Men er dette riktig måte å gå frem på? Jeg mener det er ingentingi denne verden som er mer spennende enn forbuden frukt. Om jeg sprerrer en chatteside kan man banne på at det første hun vil gjøre er å dra til en venn å finne ut hva dette EGENTLIG er og da har far mistet kontrollen. Det samme gjelder om jeg velger å overvåke henne. Enten må jeg drive hemmelig overvåkning eller så må jeg si ifra at hun faktisk blir overvåket. Jeg er prinsippielt mot hemmelig overvåkning da det kun er med på å bryte ned et tillitsforhold og om jeg forteller henne at hun overvåkes kan jeg like gjerne sperre sidene ute.

Så langt er mitt beste forslag å lære henen god nettikette og to dos and not to dos. Fortelle henne at nettet er fullt av slasker som er eksprter på å være slemme med barn osv. Men jeg vil heller ikke skremme henne, for internett er som kjent fremtiden og et svært nyttig verktøy i hverdagen.

So.. What to do?

Dobbel injection av Arne Morten Rosnes

Det var aldri noen tvil om at vi skulle feire 6-årsdagen for vår eldste datter, men vi hadde kanskje ikke tenkt at drikke også er utslagsgivende for stemningen i fester på dette aldersnivået.

Søte, små og uskyldige kom 10 klassevenninner trippende inn døren i sine fineste kjoler, og jeg stod der sammen med vår stolte 6-åring og tok imot gjestene og gavene. Dette kom nok til å bli en rolig fest, tenkte jeg, og lurte på hvilke leker som ville slå bra an.

Overraskende nok så likte alle maten, til tross for at vi ikke serverte pølser, men hjemmelagde pizzasnurrer og sommerfuglformede brownies. Til å drikke fikk alle rød julebrus etter ønske fra 6-

åringen. Det ønsket var nok ikke gjennomtenkt for min del, for lydvolumet på småjentene økte omvendt proporsjonalt med at rødbrusen forsvant. Og da kravet om to sugerør kom i fra festdeltakerne

akselererte stemningen som dobbel injection.

Stemningen ble etter hvert så høy at vi ikke våget å slippe dem løs i fri lek, så jeg og kona posisjonerte oss i hver vår etasje. Danselek og skattejakt etter godteposer reduserte ikke stemningen, og jeg ser nå at dette kanskje ikke var de beste aktivitetene. Festen nådde sitt klimaks da den nye lip-glossen til vår 6-åring forsvant ned i godteposen til en av gjestene og mobiltelefonen til min kone ble gjemt under sofaen.

Det siste kvarteret av festen opplevdes av meg som like lang som de første 105 minuttene, og jeg skal innrømme at jeg pustet lettet ut da alle jentene var hentet av sine foreldre.

Jeg har allerede bestemt at 7-årsdagen skal feires med sukkerfri juice og hviskeleken, men det gjenstår å se om dette blir godtatt av jubilanten.

Så kjære pappaer: Lykke til med alle deres gebursdagsfeiringer, men styr unna rødbrus og to sugerør!

Pappa til tre

Du kødder! av Jens M. Fossum

Det er ikke alle som skal bli pappa som kan huske hvilket tidspunkt de kommende barna ble

unnfanget. Jeg har en mistanke om at det startet med en situasjon der min samboer angriper meg en lørdag kveld, hun har eggløsning og er klar for å sette i gang produksjonen. Det er mulig jeg var

litt kjip, men jeg nektet plent å bli brukt til et forplantningsobjekt på den måten og nektet henne servering.

Morgenen etter hadde hun endret taktikk og det ble andre boller Noen uker senere tisset hun på en plastikkdings på jobben og overrasket meg med gråt og latter på samme tid da jeg skulle hente henne etter en hektisk arbeidsdag. Det var fredag ettermiddag og vi skulle på en ukes skiferie morgenen etter. Skiferien gikk for så vidt bra, jeg drakk for to og vi koste oss helt til den siste dagen da min samboer knakk sammen og syntes verden var litt urettferdig. Da vi kom hjem ble hun ikke spesielt mye bedre og gikk rundt og følte seg fyllesjuk hele tiden. Litt grå i nebbet og med en del bekymring i bagasjen dro vi til sykehuset for å ta en ultralyd undersøkelse. Jeg har et barn fra et tidligere samboerskap og kunne erindre min panikk da jeg satt på samme sted seks år tidligere, jeg var rett og slett livredd for at det skulle være noe feil med barnet. Denne gangen var jeg ikke like nervøs, men følelsen var der. Vi kom inn på et avlukke og ble møtt av to blide damer, min samboer hadde hørt at det var kjempelurt å ha full blære, så hun hadde spart opp og holdt på å tisse på seg. Hun la seg ned på benken og vi satte i gang.

Oj, her var den en full blære! Ja, jeg hadde hørt at det er lurt å ikke tisse før man skal på ultralyd Vel, det stemmer det hvis man skal ta en utvendig Åja Jeg står og ser iherdig på den uklare sort-hvitt skjermen og enser ikke helt hva som blir sagt før jeg hører følgende: Kanskje du skal ta en tur på toalettet? Ja, kanskje det vent litt. (Pause). Her er det jo faktisk to små barn! Jaja, vi får se nærmere på det da du kommer tilbake fra do! Jeg holdt på å gå i bakken, og inne i meg tenkte jeg: Du kødder! Samboeren min ble borte i to minutter, og jeg sto halvt krøket over gynekologstolen og prøvde å

samle tankene mine. Vi hadde bestilt ett barn, og nå står det to hvitkledde smilende mennesker og prater til meg om hvor flott dette kommer til å bli.

Jeg skal bli pappa til tvillinger!

[Jens kommer med flere oppdateringer etterhvert]

Far for andre gang (på ganske kort tid) av Lars Rasdal

Fortsettelsen fra del 1

Vi trodde jo selv vi hadde det travelt med vår førstefødte, fulltidsjobber og etterhvert også kjøp og

oppussing av enebolig. Men da Prinsen ble født 16 måneder etter Prinsessa, DA skulle vi få kjenne

betydningen av ordet «travelt» på kroppen.

For mens Prinsessa hadde kolikk på dagen, og sov på natta, var Prinsen den rake motsetning. Han

hadde kolikk på nattestid, og lot flyalarmen ule flere timer hver eneste natt helt frem til han var

ganske nøyaktig fire måneder gammel. Følelsen av å måtte bykse ut av senga flere ganger hver natt

for å synge, vugge, danse og/eller ta knebøy (jada, man forsøker alt bare man blir desperat nok) når

man vet at man må stå opp igjen for å gå på jobb snart er ikke lett å beskrive. Jeg pleier å kalle

denne intense perioden vinteren 2010 for «Det sorte hull» - jeg husker nemlig ikke stort fra tidsrommet.

Vi ønsket oss to «tette» barn fordi vi så for oss at det skulle føre til mindre søskensjalusi og kanskje

også en sosial «stordriftseffekt» med harmonisk lek side ved side. Og jada, storesøster synes det var

småspennende å få en lillebror, selv om det tok nok noen måneder før hun skjønte at den lille tassen

var kommet for å bli. Da hun omsider innså det, lærte hun seg raskt alle triks i boka for for å stjele

oppmerksomheten. Mat og drikke ble sendt vegg i mellom, og lillebror ble forsøkt teppebombet

med leker. Mest effektivt på oss kolikkforeldre var kanskje å hyle enda høyere enn lillebror da tok

det ikke mange hundredels sekundene før vi bråvåknet fra ammetåka og sto klar til å danse etter

hennes pipe. Lydnivået var periodevis så intenst at jeg helt overbevist om at et eller annet faktisk

hadde løsnet inni øret mitt.

Glemt i regnestykket vårt var muligens også hvor komplisert og tidkrevende selv småting har en

tendens til å bli. Påkledning av to i stedet for en pakking til hytteturer (fremdeles et dagsverk),

timing på måltid, paralellmating av to, timing på dagsoving, timing på leggingen, aktivisering av

den største når den minste ble ammet, livvakttjeneste når den minste lå på gulvet og storesøster

kjørte dukkevogn på to hjul i svingene. Skulle vi ut på noe kunne du være helt sikker på at minst en

av de to tassene hadde gjort noe som krevde akutt bleieskift når vi omsider hadde fått satt oss i bilen

med alle bager og babydippedutter. Det tok altså ikke veldig lang tid før vi innså hvor enkelt alt

hadde vært med «bare» et barn tidligere og ikke minst hvor provoserende enkelt livet uten barn

hadde vært (i hvertfall slik du husket det laaangt der bak i hukommelsen et sted). Nå måtte til jo til

og med mor og fars dobesøk avtales og planlegges.

Men du verden så morsomt vi har hatt og har det i hverdagen! Den nå ett år gamle Prinsen ser ut

som om han er på vei hjem fra julebord der han stabber sjanglende rundt med briovogna i stua -

med et stolt glis som går nesten helt rundt. Prinsessa (2 1/2) har blitt en nysgjerrig og morsom dame

som leverer gullkorn på løpende bånd hver eneste dag. Selv om Prinsen fremdeles trenger

beskyttelse mot storesøster (og desverre må tåle en liten lusing i ny og ne) blir båndene mellom dem

sterkere og sterkere for hver uke. Gjensynsgleden de viser hverandre etter å ha vært adskilt en dag i

barnehagen fremkaller enkelt klump i halsen hos den stolte pappa. Og synet av de to som står og

danser og synger ved lekegrinda mens de ler så de knapt klarer å holde seg på beina er intet mindre

enn ubetalelig.

Det i slike hverdagsøyeblikk jeg virkelig kjenner hvor vidunderlig det er å ha barn. Og undres

hvorfor i all verden vi ikke fikk småtasser før.

Med ti fornøyelige uker farspermisjon ferskt i minne har jeg følgende tips til andre fedre i

samme situasjon:

*Lær deg barnets dagsrytme og nødvendige rutiner så raskt som mulig.

*Ikke gjør det for enkelt for deg selv og barnet. Sett deg høye, men realistiske mål om ting dere skal

gjøre sammen. Nøkkelord: Bæremeis, spann og spade, drage, akebrett, rosiner, sykkeltralle, telt,

bøtte med vann, krabbestang.

*Planlegg neste dag og hold deg til planen.

*Kom dere ut i frisk luft hver dag! Selv om været er tilsynelatende håpløst er jo 15 minutter langt

bedre enn ingenting. Det er godt og sunt - for dere begge.

*Gå på babytrall eller i åpen barnehage selv om du skulle ha sperrer mot det (det hadde jeg helt

uten grunn).

*Oppsøk andre fedre/barn i permisjon.

*Gjør husarbeid når/hvis barnet sover, og la mor komme hjem til ferdig middag! Da blir mor

fornøyd, og selvfølelsen din blir større (og jada, det blir temmelig garantert langt lettere å få lov til å

se champions league-oppgjøret når kvelden kommer).

Twitter: www.twitter.com/LarsRasdal

Gunnar R Tjomlid - Helgepappa og fulltidsfar

- Hva er det, Gunnar? Er alt i orden?

Min mor var helt fra seg. Et par minutter tidligere hadde telefonen ringt hjemme hos henne.

Fra hun sa hallo og i et par endeløse minutter etterpå hørte hun bare strigråt fra andre

enden av tråden. Hennes godt voksne sønn strigråt, hikstet, og fikk ikke frem et ord.

Femten timer tidligere hadde jeg blitt vekket av min samboer.

- Jeg tror tiden er inne, sa hun, og etter å ha sjekket med sykehuset ble vi etterhvert enige

om å hoppe i bilen og ta fatt på den timeslange kjøreturen. Det var 10. januar 2007 og

klokken var fire på morgenen.

Da vi kom frem til sykehuset fikk vi et rom for oss selv. Vi ble enige om at jeg like gjerne

kunne sove noen timer mens riene hennes fortsatt var milde. På den måten kunne jeg

være litt mer opplagt når det virkelig begynte å skje ting. Det var viktig å være uthvilt og

godt rustet til kamp. Så mens min samboer stavret seg rundt i sykehuskorridorene lent mot

en rullator, med rier som kom og gikk i stadig kraftigere bølger, lå jeg og sov i de tidlige

morgentimer.

Etter en stund ble jeg vekket for andre gang den morgenen. Min samboer lente seg mot

meg og sa lavt at sykepleierne hadde kommet med noen stygge hint. De syntes denne

vordende far var veldig usympatisk som bare lå og sov mens den stakkars kvinnen gikk

rundt med rier. Vel, mens vi bare tenkte praktisk, var det åpenbart en symbolsk rolle som

måtte fylles for å ikke virke som en drittsekk, så jeg stod opp for å tusle rundt i gangene

sammen med min samboer.

Tiden gikk sakte. Og så plutselig veldig fort. Maya ble født samme ettermiddag.

Klokkeslettet er uvisst ettersom vegguret i gangen utenfor fødestuen gikk minst et kvarter

fortere enn uret inne i fødestuen. Maya var dømt til et liv med unøyaktige horoskop. For en

skjebne!

Men der lå hun altså mellom mammaens nakne bryster, knyttet sammen med henne av

en til nå livgivende streng som jeg snart skulle få æren av å bryte. Koble henne fra verten

sin og slippe henne løs i sidene til boken om hennes liv. «Welcome to planet Earth.» En

science-fiction hvor bare fantasien setter grenser.

Der lå hun, min lille jente, og evolusjonen har åpenbart gjort et eller annet med mannens

hjerne for at han ikke skal stikke av omgående og la den nyfødte og moren klare seg selv

mens han impregnerer nye verter, for jeg har aldri sett noe så vakkert. Noe så perfekt.

La klisjeene strømme på. La fanfarene hyle. La trommevirvlene rulle, for her kommer det:

Den lille vrælende skapningen, dekket av blod, hvitt gøgg, og full av rynker, var fullstendig

plettfri i mine øyne. Min kjæreste var en østers, og ut kom denne lysende perlen av en

skapning.

Etter å ha tatt et par obligatoriske bilder av morkaken (hva, er det ikke obligatorisk?),

gitt Maya sitt første bad, og pakket henne inn i varme klær, gikk jeg ut for å ringe mine

foreldre. Nå vet du hvor i historien vi er. Du husker at min mor var helt fra seg, ikke sant?

Vel, etter et par minutter med gråt fikk jeg endelig frem at vi hadde fått en liten jente og at

hun var perfekt. Min mor kunne endelig slappe av. Ingen tragedie hadde skjedd. Det var

lykkens tårer hun hørte.

Så gikk jeg over fra å bli far, til å være far. I den politiske diskusjonen omkring

farspermisjon har et tema vært at far trenger litt tid alene med barnet for å «bonde»,

eller knytte seg til barnet, og få føle på hvordan det er å ta vare på et barn alene etter en

periode hvor mor visstnok skal ha tatt hovedansvar. Slik følte aldri jeg det. Jeg bondet fra

dag én. Jeg følte meg like mye mamma som mammaen. Våknet på nettene for å se barnet

amme fra sitt mors bryst. Skiftet bleier. Tørket oppgulp. Gynget og sang. På vakt tjuefire

timer i døgnet. Og når Maya var blitt nesten seks måneder og mamma ikke lenger kunne

amme fordi hun ble syk, var det mitt ansvar å våkne flere ganger hver natt for å koke

flasker og varme morsmelkerstatning. Selv med førti i feber, oppkast og verkende kropp,

måtte jeg opp av senga døgnet rundt for å stelle den lille jenta. Det kaller jeg badass

bonding.

Og selv når man har lyst å bare legge seg ned og dø av tretthet og frustrasjon fordi den

lille skapningen insisterer på å sette verdensrekord i sammenhengende skriking, så følte

jeg ikke et sekund at dette ikke var verdt det. Ikke et sekund. Hun har alltid vært verdt det.

Halvannet år etter Mayas fødsel gikk hennes mamma og jeg fra hverandre. I et forhold

som var dømt til å havarere før eller siden, var det på mange måter godt at det skjedde

mens hun ennå var så liten at hun ikke kunne forstå noe. Men vår lille jente har aldri

overvært et øyeblikk av ubehagelig uenighet eller uvennskapelighet mellom sine foreldre.

Det er jeg stolt av. Jeg er stolt over at vi har beholdt et vennskap og et samarbeid hvor

Maya alltid har vært i sentrum, og hvor vi alltid har vært bevisste på at det viktigste for

Mayas fremtid er at vi to kan heve oss over våre uenigheter, svelge noen magre kameler,

og heller spille på lag for å sikre at vår datter skal kunne fylle side på side i livets bok med

vakre scener og fullendte kapitler.

Etter en periode med delt omsorg er jeg i dag helgepappa. Deler av meg føler det som

om jeg har feilet. Jeg klarte ikke å gi min datter det mest basale av alle gaver: To foreldre

under samme tak. Men likevel vet jeg at jeg også har seiret. Jeg har gitt henne det

viktigste hun kan få. En far som elsker henne hver dag, hver time og hvert minutt, uansett

om takene over våre hoder for det meste er ulike.

Så hvordan er det å være far? Hvordan føles det å ha satt til verden en liten jente som nå

snart fyller fire år? Hvordan er livet som pappa?

For noen helger siden var det noen unge ballettdansere på TV, og min mor, Mayas

bestemor, sa at da hun var liten drømte hun om å bli ballettdanser. - Er det din drøm også,

spurte hun Maya?

- Nei, svarte Maya. Pappa er drømmen min.

Jeg tror det er svar godt nok.

Følg Gunnar Tjomlid på:

Blogg: unfiltered perception - http://tjomlid.com

Twitter: @CiViX - http://twitter.com/CiViX

Facebook: http://facebook.com/CiViX

Jeg var 44 år da jeg ble pappa for første og foreløpig siste gang. av Hans Morten Hansen

Jeg var 44 år da jeg ble pappa for første og foreløpig siste gang.

Fordelen med det var at jeg ikke føler at jeg har noe hengende ute, dvs at jeg i stor

grad har gjort alt som var å gjøre, prøvd alt som var å prøve, og med den jobben jeg

har kan jeg til en viss grad styre dagene mine selv og har derfor mulighet til å sette av

tid til å være med gutten min.

Knotten blir 3 år den 5 januar 2011, og er prøverørsbarn. På ultralyd i uke 17 av

svangerskapet fikk vi beskjed om at han ville bli født med leppespalte. I beste tilfelle.

I verste tilfelle vil det være en leppe-gane-kjeve spalte, og det slik ble det. I tillegg ble

det bestemt at han måtte tas med keisersnitt pga av at han hadde sluttet å vokse, og

han kom da til verden 6 uker før termin med en matchvekt på under 1700 gram. Den

kommende mor bodde da i Oslo mens jeg spilte teater i Stavanger, så vi måtte reise dit

i full fart. Fra vi landet på Sola Flyplass og til pjokken var ute gikk det fire timer. Når

ting skjer så fort så rekker men liksom ikke verken glede seg eller grue seg noe særlig,

og jobben min var egentlig å være en slags nyhetsformidler siden begge de respektive

familiene var spent på hvordan ting gikk. Men jeg fikk noen voldsomme reaksjoner når

jeg endelig kunne senke skuldrene og fødselen var overstått.

Gutten min tilbrakte den første måneden av livet på Rogaland Sykehus, og det var vel helt ærlig ikke slik vi helt

hadde sett for oss at det skulle bli. Jeg har aldri vært spesielt begeistret for sykehus, og

det å måtte dra dit hver dag for å besøke sønnen min var en ganske kjip opplevelse. I

tillegg kom jo alt det ekstra styret med sonde-mating, spesialflasker, prøve å få feite opp

pjokken i en fart så vi kunne få ham med oss hjem osv osv.

Men du verden så fort man glemmer!

Det å sitte i dag og se verdens skjønneste lille gutt, som takket være det fantastiske

spalte-teamet på Rikshospiltalet vil få en oppvekst uten at noen ville mistenkt ham for å

være spalte-barn, gjør at alt man har vært igjennom blir glemt. Han vokser og utvikler

seg akkurat som alle andre barn. Jeg ser nye ting for hver dag, ting jeg gleder meg stort

over. Det er ikke mer enn en måneds tid siden han sa PAPPA klart og tydelig for første

gang, og jeg hadde nesten blitt vant med å bare være MAMMA, jeg og. Ubetalelig!!

Jeg vet at problemene vi hadde med småen egentlig er ganske ubetydelige i forhold til

hva andre foreldre dessverre opplever, men vi fikk kjent litt på det vi og.

Heldigvis bor vi i et land hvor alle ressurser settes inn for å ordne opp når et barn

blir født med behov for det, og det skal vi være takknemlige for. Vi så jo med egne

øyne den innsats som ble lagt ned ved premature-avdelingen på Rogaland Sykehus, og

oppfølgingen som sønnen min har fått i ettertid.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men de siste årene har jeg betalt min skatt med glede!!

Følg Hans Morten Hansen på:

facebook

VGTV

Standup.no

Far for første gang... av Lars Rasdal

Natt til julaften for tre år siden bråvåknet jeg av at min bedre halvdel kom sprettende inn på

soverommet som en duracellkanin på steroider. Budskapet var ikke til å misforstå, og besto av fire

ord som skulle snu livet helt på hodet. «Du skal bli far!» Den natta gråt jeg som et barn. Av glede.

Nå fulgte sju måneder som etter min mening der og da gikk altfor seint. Samtidig ser jeg jo i ettertid

at ventetiden defintivt har sin funksjon. Det ble ørten turer på Ikea, Barnas Hus, Kids and Care, og

bankkortet nærmest skrek etter å få seg en luftetur til arktiske strøk. Vordende far skrudde sammen

seng, stellebord, skaper, hyller og vogn (Simos bruksanvisningsavdeling skulle forøvrig hatt juling),

og vordende mor gikk bananas i optimalisering av stellebager og innredning av klesskap der det

for det meste gikk i rosa prinsesser, rosa hjerter og rosa pusekatter.

Etter den verste hardware-epoken var over, dukket litt mer filosofiske spørsmål opp. Hvordan blir

jeg som pappa? Hvordan skal jeg klare å ta vare på den lille tassen når jeg knapt klarer å ta vare på

meg selv? Er jeg virkelig helt klar for dette?

Det ble mange turer på biblioteket i denne perioden. Vi slukte det aller meste vi fant av faglitteratur

om babyer om alt fra fosterutvikling og fødsel til næringsinntak og avføring. Og jeg trodde hadde

hadde kontroll på det aller meste. Men da jeg en nydelig julinatt plutselig satt ved siden av min

verpeklare kone som lå og vrengte seg i smerter i en seng på fødeavdelingen, var brått hodet like

tomt som bankkontoen.

Den neste perioden var et vakkert eventyr. Første øyekontakt med den førstefødte. Første klem.

Første bleieskift (kanskje ikke såå vakkert). Første trilletur med vogna. Alt vi hadde hørt om

våkenetter og stress var langt unna, for vi hadde jo fått en datter som «bare sov og drakk melk». Og

så var jo Prinsessa vår så nydelig!

To-tre uker etter måtte vi plutselig (dette skjedde nærmest over natta) innse at vi var foreldre til en

kolikkprinsesse. Hun gråt og gråt, og måtte bysses og bæres på både dag- og nattestid og gråt og

gråt. Som en skjebnens ironi hadde liksom den lille godklumpen vår et ekstra «gir» på gråten sin, og

gråt flere hertz og desibel høyere enn noen andre spedbarn vi noengang har møtt eller hørt om.

Dette varte i ganske nøyaktig fire måneder, men til vår datters forsvar skal det sies at hun etterhvert

sov nettene gjennom og kun hadde kolikksmerter på dagtid. Men til gjengjeld sleit byssing og

uling på oss både mentalt og fysisk. Og den eneste som lo i denne perioden var kiropraktoren min.

For å være helt dønn ærlig må jeg innrømme at jeg følte meg litt som en statist de første månedene

etter nurket ble født. Prinsessa hang i puppen til mora i både tide og utide, mens jeg ofte ble gående

rundt med gulvmoppen og vaskebøtta, eller ble sendt på butikken for å kjøpe essensielle varer som

melk og brød. Den store kontakten med Prinsessa uteble liksom helt til hun var temmelig nøyaktig

fire måneder. Da husker jeg i detalj hvordan vi en dag fikk blikkontakt når hun lå i fanget mitt - hun

holdt blikket lenge og smilte sitt søteste smil. Fra da av følte jeg at hun virkelig «så» meg, hun

«skjønte» hvem jeg var og vi fikk god kontakt.

For å ty til en velbrukt klisje vil jeg si at tiden har flydd avgårde siden da. Overgangen fra

tilværelsen som en hjelpesløs klump som såvidt klarer å løfte hodet på gulvmatta og til et lattermildt

barn som storkoser seg med å rive ned cder og magasiner fra bokhylla går sabla fort. De mange

fantastiske øyeblikkene kommer som perler på en snor etterhvert som barnet vokser til, og da

gjelder det forsøke å være der for å oppleve dem selv om man egentlig har det fryktelig travelt på

jobb, pusser opp stua eller bygger terrasse. Vi to har vært på oppdagelsesturer i hagen (en spade i

mors blomsterbed er uslåelig), gått turer i heia med bæremeis (husk rosiner), flydd med drage på

stranda, vært på sykkelturer og smakt på sanden i sandkassen. Vi har sparket fotball, kastet steiner i

sjøen, bygd snøhule og hylt av glede under rattkjelkekjøring. Dette har vært utmerkede anledninger

til å knytte bånd med Prinsessa gjennom en helt utrolig tid vi naturligvis aldri får igjen.

For når Prinsen ble født 16 måneder etter Prinsessa, måtte hun plutselig dele tiden vår med enda en

person. Og mamma og pappa fikk det travelt.

Les del 2

Følg Lars Rasdal på:

Når menn møter menn - av Christer Torjussen

Menn har siden tidenes morgen hatt et underliggende behov for å dele erfaringer og drøfte ting med hverandre. Ha en fellesnevner. Det være seg karriere, jobb, jakt, fritid, musikk, kvinner, problemer. Til og med urinering: Bånd kan knyttes under de mest obskure omstendigheter, som i pisserenna på et utested. Ikke rent få går av veien for å beskrive sitt velbehag, nikke bekreftende til sidemannen som i verste fall fyrer oppunder med grynt og selvfølgeligheter som "ja, det som skal inn, det må ut". Jeg for min del forsøker å unngå slikt fordi jeg synes pisspreik er dust.

Såkalt "guy-talk" fikk derimot en ny dimensjon etter at jeg ble pappa. Nybakte fedre er slettes ikke fremmede for hverandre, særlig ikke det første året. Da man gjerne er ute med vogna allerede i sekstiden etter en brutalt tidlig start på dagen. Hvis eneste mål er å få ungen til å sovne igjen mens moren får seg en time eller to på øyet. Jeg møtte likemenn i samme ærend, og vi hadde alltid noe å prate om. Gjerne på en benk eller utenfor en kaffesjappe. Fødselen, hvor lite søvn man mirakuløst nok kan klare seg på, om brostein er mer effektivt enn den evindelige skyvingen på vogna for å få bylten til å sovne, gulping, pappaperm, navnevalget, etc. Noen ganger var et blikk nok, når man møtte på hverandre med hver sin skrikende baby i vogna eller på armen. Vi forsto hverandre så inderlig godt.

Selv i dag bruker jeg papparollen for hva det er godt for i sosiale sammenhenger. Spørsmålet "har du barn" er en icebreaker, så straks man vet hvor gamle ungene er og hva de heter er praten som regel i gang. Fordi man har noe til felles. Opplevelser, erfaringer, gleder og frustrasjoner. Stoltheten det er å være pappa, flashing av bilder på mobiltelefonen hvor man nikker anerkjennende om hvilken god jobb man har gjort rent genetisk. Deretter enes man kanskje om at Drømmehagen er noe av det jævligste som finnes, men fint allikevel fordi det paralyserer ungene og man får tid til å lage seg en brødskive, gå på do eller sjekke mail. Før man må skifte bleie, leke, ut med vogna, lage grøt, trøste og bære igjen. Slik det er å være pappa.

Tore Haukenes - verdens beste hobby!

Å være pappa er verdens beste hobby!

Jeg har nå vært pappa i litt over 9 måneder (Det eksakte antall uker og kan fås ved forespørsel, gjerne til min kone), og jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Å være pappa er verdens beste hobby!

Erfaringsmessig har jeg allerede nå terget på meg eventuelle mødre som sitter å leser dette med rødsprengte øyne, ammesveis og søvnunderskudd, men dette er en pappablogg, så slutt å les! For det skal sies at jeg har havnet i trøbbel for å si at det å ha barn er en hobby før, men å ha barn er for meg det morsomste jeg vet.

Når jeg ikke er sammen med dattera mi, gleder meg til å være sammen med henne. Jeg bruker all min ledige tid på henne, fordi jeg har lyst til det, og synes det er gøy. For meg føles dette mer som en beskrivelse av en hobby enn en jobb, men her eksisterer det altså delte meninger. Det har jeg erfart.

Kjæresten min var en drøm å leve sammen med under graviditeten. Hun var faktisk gladere og mer tålmodig enn vanlig, riktignok ganske mye kjedeligere enn vanlig, men å være hjemmekjær må være lov med nesten 20 kilo ekstra på kroppen og konstant kvalme. Et godt tips for vordende fedre, som jeg lærte the hard way, er å ikke legge eventuelle oppussingsprosjekter til denne perioden. Å pusse opp et bad, mens man hver time må avbryte arbeidet for å bringe saftglass til sofaen er en lite effektiv prosess.

Min kone fikk svangerskapsforgiftning på slutten av graviditeten, og ingen av oss visste egentlig hvor farlig det var. Og det var kanskje like greit. Vi tenkte mest at det var flaks, ettersom det førte til at de satte i gang fødselen noen dager før termin. På grunn av svangerskapsforgiftningen måtte vi, på tross av en vanlig fødsel, være på kvinneklinikken i over en uke. Det var som sette seg inn i en tidsmaskin tilbake til 50-tallet. Der lå de nybakte mødrene på bitte små dobbeltrom, med kun et forheng mellom sengene. Far fikk være der i besøkstiden, men måtte ut av avdelingen på kvelden, og en siesta midt på dagen. Det var litt masete, med de som jobbet der var forståelsesfulle og prøvde å gjøre det beste ut av det. BRA!

Jeg husker ikke alt fra fødselen, men husker at mens min kjære lå og brølte i smerte, ble jeg plasserte på en stol midt på gulvet. Der satt jeg mens jeg spiste kjeks, drakk saft og tenkte: Dette føles bare som å være tilskuer på ett eller annet sykt-sykt show. Selv om jeg ikke husker alt fra den dagen, skulle det vise seg at jeg husket betraktelig mer enn min kone. Dagen etter fortalte hun nemlig bråkjekt besøkende venner og familie at det å føde ikke var noe problem, og hun omtrent ikke kjente noe smerte i det hele tatt. Naturen er fin sånn. Så ble det mer opp til meg å vurdere om jeg skulle minne henne på at hun lå på alle fire i heisen og brølte at hun heller ville dø, enn å bli med ned på fødeavdelingen. Min vurdering at det nok var like greit å la henne beholde sin versjon en stund til.

Nå er det snart et år siden fødselen og tanken på at man kan forsøk å forme henne nå, men at det til slutt er hun selv som bestemmer hvordan livet hennes skal bli er veldig skremmende. Ikke at jeg tror hun kommer til å rote det til, men muligheten er jo der. Men sånn er det vel å være pappa, på samme måte som det varmer når hun nå ler hysterisk og forventningsfullt når jeg løper etter og skremmer henne for trettiførste gang på rad. Sånt varmer en pappa!

Jeg liker henne, og jeg tror faktisk hun liker meg også. Så da får det heller være at man innimellom må bade, suge snørr ut av nesen eller legge henne selv om det i hennes verden ikke kan tolkes på noen annen måte enn ren tortur.

Jeg var spent på hvordan jeg kom til å bli som far, særlig med tanke på at jeg i utgangspunktet ikke var spesielt glad i barn, eller hadde noe erfaring med hva man gjør med en liten baby i dagliglivet. Heldigvis har jeg en fantastisk kone og sammen har vi nå fått såpass kontroll at vi kan senke skuldrene og nyter tiden. Av og til tenker jeg at vi må ha glemt noe, eller gjør noe veldig feil, for det kan da umulig være så lett som dette å ha barn. Men det er faktisk så lett! Gjøre babyen glad og fornøyd, spise, bæsje, sove, leke!  Verre er det ikke!

Følg Tore Haukenes på:

Christer Torjussen - zombier på skift

Jeg har vært pappa i to og et halvt år nå. Det første året husker jeg egentlig ikke så mye av, jeg tror det handler om hjernens forsvarsmekanismer - vi fikk en unge som syntes søvn var oppskrytt, dermed ble vi delvis zombier som sov på skift, gjerne ikke mer enn en time om gangen frem til han ble nesten to år. Og la det være sagt; De som sier at en fødsel er vakker og fantastisk kan ta seg en bolle. Ikke bare fordi man er helt hjelpesløs og ubrukelig som mann under en fødsel, også fordi det ikke er spesielt vakkert. Ikke nok med at man må se dramatikken utspille seg uten å kunne gjøre annet enn å være nervøs, spise kjeks og drikke rød saft - man også høre barnets hjerteslag som synker og stiger mellom riene fra en monitor på veggen. Dette holdt på å drive meg til vanvidd, enn hvor mye jeg fikk beskjed om å ignorere det. Ignorere!?!? Det er mitt barns hjerteslag, livet i morens mage! Hvordan kan man ignorere det? Etter en rimelig strabasiøs fødsel kom endelig Jeppe, tidlig om morgenen fredag den 13. juni 2008 på Ullevål Sykehus. Som så mange har sagt så mye negativt om. Jeg kjenner meg ikke igjen. I hvilket annet land i verden kan du føde et barn i så trygge omgivelser, for deretter å bli losjert inn på barselhotell i tre døgn? Det var svært betryggende for oss å kunne være sammen med babyen vår med så mye kompetanse rundt oss de første dagene. Jordmor og apparatet rundt var alldeles vidunderlige, også for meg som opplevde fødselen som traumatisk.

Gi dem en million i årslønn alle sammen. Nå.

Å få et velskapt barn er helt ubeskrivelig. Men som komiker synes jeg det har vært befriende å kunne snakke om medaljens bakside også. For dett er til tider vanvittig slitsomt, utmattende og forvirrende. Som kollega Dag Sørås fikk jeg også angstproblemer - i forhold til mestring, jeg trodde jeg var en ubrukelig pappa som ikke kom til å håndtere papparollen på en bra måte. Jeg kontaktet fastlegen min, og ble henvist til psykolog ganske fort. For de som ikke er klar over det: I slike tilfeller prioriteres man i køen fordi det ikke handler om bare ett - men to mennesker. Far og barn. Jeg hadde stor nytte av samtalene med en svært flink og kvinnelig psykolog, som til alt hell også var mamma, det passet meg bedre enn å gå til en barnløs mann på 57. Jeg ville ikke følt at han hadde forstått hva jeg snakket om. Jeg har alltid hatt vanskelig for å stole på menn. Noe i meg sier at kvinner i slike yrker er flinkere til å lytte, behandle og gi råd. Til alt hell viste angsten min seg å være irrasjonell, men for meg var den i aller høyeste grad tilstede. Jeg kan absolutt anbefale andre nybakte fedre som sliter å gjøre det samme, det kan være til stor hjelp å få tilbake troen på seg selv som pappa. Jeppe er i dag en snill, empatisk, morsom og bestemt liten fyr som har snublet inn i trassalderen med høye kneløft, som setter meg på prøve. Jeg må stadig lære meg selv å være tålmodig, og ungen min gjør meg dermed til et bedre menneske.

Liker jeg å tro.

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Dag Sørås - om det å bli pappa

Når vi fikk vite at vi skulle få barn ble jeg veldig glad. Graviditeten var planlagt, men på tross av det syntes jeg det hele gikk veldig fort, og jeg hadde nok sett for meg at ting kom til å ta litt lengre tid enn det gjorde.

Når det gjelder hormoner og krangling under graviditeten, så gikk ting stort sett greit. Jeg må ha vært ganske heldig, for jeg tror ikke vi hadde noen skikkelige krangler før etter at sønnen vår var blitt født

Jeg har helt klare minner fra både fødselen og dagene rett etter, det var en helt surrealistisk opplevelse. Hele opplevelsen var helt fantastisk.

I begynnelsen var det et helvete å være pappa, da sønnen vår hadde kolikk. Men det ble gradvis bedre etter et halvt års tid. Etter hvert ble det også morsommere og morsommere, det å følge den fysiske og kognitive utviklingen til gutten min er helt utrolig fasinerende. Og jeg merker at mest av alt er det en veldig god følelse å ha gitt noen en sjanse til å oppleve de fantastiske tingene livet har å by på, og jeg er veldig bevisst på ansvaret jeg har for å bidra til å oppdra et bra menneske.

Det som har vært noe av utfordringen med det å bli pappa er angst. Jeg slet med angst en stund, og det sitter fortsatt litt i. Jeg hadde angst for å ikke få se sønnen min vokse og, angst for å ikke få være der for han. Utenom det så er det jo de dagligdagse og tidsrelaterte utfordringene, men jeg er i en privilegert posisjon hvor jeg får tilbringe mye tid sammen med sønnen min, og det setter jeg selvfølgelig stor pris på.

Men det absolutt beste som har skjedd til nå var første gangen sønnen min sa til meg at han er glad i meg. Det skal mye til for å toppe det!

Så hvis jeg skal gi en anbefaling til andre, så må det være: Ikke få en unge før du er sikker på at du vil ha en. Det kan skje fortere enn man aner. :)

Følg Dag Sørås på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Norske blogger Follow on Bloglovin
hits