januar 2012

Hjelp jeg skal bli pappa - av anonym

Jeg skal bli pappa. Det skal skje i august, påstås det. Den vordende mor og jeg har på ingen måte planlagt det, og angrepillen virket åpenbart ikke. Prosessen med å ta en avgjørelse på hvorvidt vi ønsker å bære frem barnet var kronglete og føltes lang, selv om vi ikke hadde lang tid på oss til å finne ut av det.
La meg ta det fra begynnelsen, sånn cirka i august i fjor. Vi møttes, trivdes i hverandres selskap, og brukte stadig mer tid sammen utover høsten. I november ble vi kjærester, og venneferien vi hadde planlagt over jul og nyttår ble en kjæresteferie, og stor suksess: To uker der vi tilbragte hele døgnet hver dag sammen, og det helt uten å ønske hverandre dit pepperen gror. Det vil si, der var vi allerede, men det gikk ihvertfall helt uten å lemleste hverandre eller i det hele tatt tenke på å gjøre det. På bussen hjem fra flyplassen falt ordene: “Du, jeg burde egentlig fått mensen i løpet av turen, men det har jeg ikke...”
Et par dager og tre minutter senere kom det opp to streker på testen fra apoteket.

Vi snakket om abort med en gang. Fastlegen ble kontaktet, og vi fikk time dagen etter. Midt i sjokket skrev vi ned det vi klarte å komme på av negative og positive ting med å bli foreldre. Listen ble relativt ensidig. Vi er begge glade i å reise, gjerne til steder der folk flest ikke våger seg. Hun har halvannet år igjen av mastergraden. Jeg jobber bare deltid. Hun er livredd for å bli svær som et hus, og for å føde. Jeg jobber i en kirke, og vi er ikke gift. Hun er amerikaner, og har familien sin på andre siden av Atlanterhavet. På den positive siden: Vi er ikke tenåringer, og vil sannsynligvis bli gode foreldre. Jeg er glad i barn og har vikariert i barnehager av og på i en del år. Norge har gode ordninger for foreldre, særlig sammenlignet med USA. Men det aller tyngste argumentet lå fortsatt på den negative siden, nemlig det faktum at vi har kjent hverandre bare noen måneder, og offisielt vært kjærester i bare noen uker.

 

Hos fastlegen ble vi mottatt med et “gratulerer” som legen så forsøkte å glatte over som best han kunne, da han forsto situasjonen. Enten det var sjokk eller pur frykt han så i øynene våre, så forstod han raskt tabben, og rodde så det fosset. Han bablet i vei på engelsk som best han kunne, prøver ble tatt, og begjæring om abort ble sendt til sykehuset. To dager senere kom brevet med time til forundersøkelse. Den lå halvannen uke frem i tid. Kjæresten tok kontakt med sin tvillingsøster, som etter det første sjokket hadde lagt seg, sendte syv eposter i løpet av natten, med stadig økende engasjement for å innta rollen som tante. En venninne av søsteren, som tok abort for et par år siden, ble også spurt til råds, og det samme ble en studievenninne som går gravid i femte måned eller så. Jeg gikk til verks litt på samme måte med mine venner, og de to beste utspillene jeg fikk var: Det kommer til å gå bra uansett hva dere velger. Jeg tror det verste sjokket la seg der og da. Nummer to var et spørsmål. Vi er jo alle enige om at det er altfor tidlig, men spørsmålet var: Når er det ikke for tidlig lenger? Om et par år? Ett år? Et halvt år? Hvor går grensen?

 

Vi var veldig usikre i begynnelsen, men den eneste logiske utveien måtte jo være abort. I løpet av ti intense dager ble vi mer og mer usikre på det også... Vi kom til sykehuset til forundersøkelse, og kunne bare si at vi ikke visste hvordan det skulle gå. Det ble bestemt at vi, istedenfor å få med hjem den første pillen med en gang, for så å komme tilbake et par dager senere for å få den andre, så skulle vi få ny time over helgen, der vi skulle få den første abortpillen. Da de tok ultralyden tilbød de oss å se på skjermen, hvis vi trodde det ville hjelpe på avgjørelsen. Tvillingsøsterens venninne hadde tatt aborten i Frankrike, og hadde ikke hatt valget å la være å se på skjermen, og hun hadde syntes det var ille. Hennes anbefaling var å be om bilder, som vi kunne se på dersom vi bestemte oss for ikke å ta aborten allikevel. Vi fikk bilder som de la i en konvolutt og limte igjen. Jeg hadde tatt hele formiddagen fri, og avtalen på sykehuset tok kortere tid enn planlagt, så vi bestemte oss for å gå på Amathea for å snakke med noen der om det, men først måtte hun ha noe mat, siden hun hadde vært altfor kvalm om morgenen til å få i seg frokost. Vi satt oss på kafé, og der snakket vi om hvordan det hadde føltes å være på sykehuset, og vi gikk gjennom punkter fra listen som vi skrev for et par århundrer siden. Punktene var de samme, men vekten hadde på et eller annet vis flyttet seg over til den andre siden. Vi åpnet konvolutten.

Da vi noen minutter senere troppet opp på kontoret til Amathea tror jeg damen ble litt satt ut da det kom for en dag at vi hadde bestemt oss for å beholde barnet omtrent mens vi stod i heisen på vei opp. Det var likevel godt å prate med noen helt utenforstående, selv om vi nok kunne hatt mer utbytte av samtalen dersom vi hadde gått dit en uke tidligere.

Vi har fortsatt ikke ringt og avlyst timen på sykehuset, og i går kom jeg på at det var en ting til jeg måtte vite før vi gjør det. Det kommer ikke på tale med noe hastebryllup eller lignende for å tilfredsstille menighetsmedlemmer eller familiemedlemmer eller hva det måtte være, men jeg vil heller ikke leve i visshet om at mor til mitt barn er prinisippielt i mot ekteskap eller noe slikt. Siden vi har vært sammen i mindre enn to måneder er dette, som så mange andre ting vi har blitt nødt til å snakke om lenge før det burde være aktuelt, ikke noe som har kommet opp som noe naturlig samtaleemne, så det var betryggende å finne ut at vi deler det syn at den tryggeste rammen om et forhold og en familie er ekteskapet. Etter at jeg lovet høyt og hellig å ikke gå ned på

ett kne i løpet av morgendagen, ble vi enige om at det ligger i kortene, men at en forlovelse skjer når VI vil det, og ikke som følge av press.
I kveld har jeg avtalt med mine foreldre at vi kommer på besøk til dem i prestegården på sørlandet neste helg, så får vi se hvordan de vordende besteforeldre tar nyheten. For et par dager siden var jeg veldig nervøs ved

tanken, men nå tror jeg mest jeg gleder meg! Jeg skal jo bli pappa!

Bilder: Stock.XCHNG

Når "vitenskap" dreper vitenskap – far skader barn.

Oppdatert: 25.01.2012 - klokken 20:00 med kildehenvisning.

Den svenske professoren, og jeg bruker begrepet i sin videste forstand tror jeg, Annika Dahlstrøm mener at fedre som tar vare på barna sine alene, kan/kommer til å skade barna sine. Denne forferdelige idiotiske professoren skreiv i Aftonbladet i 2007: “Fedre kan skade sine barn for livet, gjennom å være seg selv. – De fleste menn er ikke skikket til å ta vare på små barn.”

Denne saken ble også skrevet om i dag hos NRK.

 

La oss først ta en titt på de tingene som dette idiotiske kvinnemenneske mener, før vi ser nærmere på hvilke ting hun baserer dette på.

For det første virker jo dama smart, hvis man ser bort i fra _HVA_ hun faktisk sier. Hun har skrevet boka “Kjønnet sitter i hodet”, er lege samt professor ved avdelling for medisink kjemi og cellebiologi ved Göteborgs universitet. Så ved første øyekast virker hun jo som en solid kilde til informasjon.. eller?

 

La oss se på tesene denne professoren bruker i boka si.

 

 

OBS: disse punktene er hentet fra en artikkel i DN.SE skrevet i 2007, jeg har oversatt den og funnet kilder til påstandene de har kommet med.

 

1) Menn og kvinners hjerne har vestentlig annerledes oppbygning og funksjon.

Professoren redgjør veldig nøye skillene på de forskjellige hjernenes oppbygning. Menn har i snitt litt større hjerner og kvinner har noe mer grå substans. Hjerner er uansett veldig like uavhengig av kjønn.

Dalhstrøm mener at damer har bedre koblinger mellom høyre og venstre hjernehalvdel, og derfor er flinkere til å mulittaske enn det menn er. Hvis man ser på de metastudiene som var tilgjengelige når hun skrev dette ser man at det er ingen kjønnsskiller på hjernens størrelse eller form. Dette har jeg heller ikke funnet noen studier som skal tilsi noe annet heller.

Det som dessuten er mye mer interessant enn hvordan hjernene ser ut, er jo hvordan de fungerer. Men finner ingen, eller små forskjeller mellom kjønnene i intellektuelle prestasjoner.

 

2) IQ tester er manipulert for å fremheve kvinner.

Dette er jo en konge konspirasjonsteori! Dahlstrøm hevder at man på 1950-tallet begynte å manipulere IQ-tester for å skjule mannens overlegne intelligens. Denne flotte teorien viser jo at hun har ingen oversikt over testenes historie.

http://en.wikipedia.org/wiki/Intelligence_quotient

http://en.wikipedia.org/wiki/Stanford-Binet_Intelligence_Scales

3) Fedre kan ikke passe på små barn og om man prøver det fører det til skilsmisse.

Hennes begrunnelse for at fedre ikke skal være skikket til dette skal være at vi har dårlig følelse i fingertuppene, dårlig hørsel og vi har begrenset synsfelt.

For å sitere et  studie gjort I 1994 av M. Kaitz, Department of Psychology, Hebrew University, Mt. Scopus, Jerusalem 91905, Israel.

“We report that fathers, like mothers, can recognize their own newborn from two unfamiliar newborns by stroking the infants' hand. However, unlike mothers, they cannot succeed at touch recognition if the infants' face serves as the stroking area.”

La meg få presisere. De fleste fedre kan, med bind for øynene, neseklemme og hørselsvern, gjenkjenne sine egne barn etter bare en time sammen, bare ved å kjenne på hendene.

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/0163638394900566

Dette studiet er selvfølgelig ikke tatt med i Dahlstrøms kilder.

Når det gjelder hørsel kan jeg nevne et studie

Fathers' and mothers' responses to the faces and cries of normal and premature infants.

Frodi, Ann M.;Lamb, Michael E.;Leavitt, Lewis A.;Donovan, Wilberta L.;Neff, Cynthia;Sherry, Dennis

Developmental Psychology, Vol 14(5), Sep 1978, 490-498. doi: 10.1037/0012-1649.14.5.490

http://psycnet.apa.org/journals/dev/14/5/490/

 

 

Hvite, middelklasse par med 5-måneder gamle spedbarn ble vist videobånd som viser barn som var sovende, gråt, og sovende. Halvparten av foreldrene ble vist en normale nyfødte, mens halvparten vist et for tidlig født spedbarn. Lydsporet ble lagt på slik at halvparten av de normale og halvparten av de premature barnene “gråt” lyden fra et normal spedbarn, mens den andre halvparten “gråt” lyden fra en for tidlig født spedbarn. Fysiologiske reaksjoner (hjertefrekvens, blodtrykk, og hudperspirasjon) og selvrapportering (en humør adjektiv sjekkliste og en “spedbarns temperamentmål”) ble innhentet. “Gråten” fra premature spedbarn gav større autonome reaksjon og ble oppfattet som mer “rystende” enn gråte av den normale spedbarn. Effekten var spesielt tydelig når den premature gråten var sammen med ansiktet til en for tidlig født. Det var få kjønsforskjeller.

 

Hun sier også at likestilling fører til skilsmisse. Her har hun i allefall feil i Sverige, jeg vet ikke om det kan overføres til Norge, men jeg regner med at det er likt (rett meg om jeg tar feil her) Men i allefall i Sverige så har man i følge statistisksentralbyrå 30% lavere sjanse for skilsmisse i familier hvor begge foreldrene tar ut foreldrepermisjon. Og ser man til Jan Haudemann-Andersen så kan jo det stemme..

http://www.scb.se/Grupp/valfard/_dokument/A05ST0202_02.pdf

 

4) Mødre skal være hjemme i minst 3 år og barnehage er skadeligt for barna.

Dete minner jo for det første om den kjære irriterende Lise Christensen.. men i tillegg er det jo helt sinnsykt feil. Dahlstrøm sier også at brudd på mammakontakt fører til barn som blir usikre, aggressive, stressbelastede og har stor fare for rusmisbruk. Dette baserer hun på enda flere dyreforsøk i form av “maternal deprivation”.  Dette sammenligner da å ta en dyreunge fra sin mor og la den ligge ensom og sulten i et tomt og kaldt bur, med å senda et barn i barnehage.

http://books.google.no/books/about/Social_development.html?id=DHbKTvVQzuYC&redir_esc=y

Schaffer in Social Development (1996) suggests that the father–child relationship is primarily a cultural construction shaped by the requirements of each society. In societies where the care of infants has been assigned to boys rather than girls, no difference in nurturing capacity was found.

http://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S003193849800300X

 

5) Feminisme er uforenlig med biologi.

Hun mener at feminister prøver å gjemme biologiske fakta fra almennheten. Ærlig talt. Det oppleves heller som om Annica bruker sine titler til å fremstille ting hun bare drar tilfeldig ut av sin egen rumpe som fakta.

En forsker må dokumentere sine vitenskapelige påstander ved hjelp av vitenskapelig metode.

Den vitenskapelige metode er  fundamental for den vitenskapelige utforskning og tilegnelse av ny kunnskap basert på fysiske bevis - såkalt empiri eller erfaring. Den vitenskapelige metoden innebærer teknikker for å undersøke fenomener, finne ny kunnskap eller å koordinere og integrere gammel kunnskap.

Det er to steg i den vitenskapelige metoden. Den første er å samle data gjennom observasjon eller eksperimenter, den andre er å formulere og teste hypotesene. Deretter gjør man flere observasjoner eller eksperiment dersom man trenger flere data.

Det Dahlstrøm gjør er å ha en mening, for så å finne frem til noen få obskure  undersøkelser, om noen i det heletatt, som støtter henne. Men ser man dypere, så finner man fort at dette kvinnemenneske er langt ute på viddene.

 

SOPA

 

 

WTF is SOPA ? aka The American Government trying to ruin the internet

 

 

 

SOPA / PIPA in animated GIF form

For the next 24 hours I am blacking out Pappasblogg.no in protest of SOPA and PIPA. If one of these bills were to pass, this page is what many sites on the internet would look like.As someone who creates content for the web, earns a living from it, and has had his content pirated, I do feel that we need better legislation against online piracy.

I do not, however, think that SOPA or PIPA are the legislation we need.Want to help in the fight against SOPA / PIPA? First, go learn about the bills. After that go contact your elected officials. Wikipedia has a handy-dandy pageset up which allows you to locate your state representative.Hugs and jet skis,

P.S. Please pirate the shit out of this animated GIF.

Takk til www.theoatmeal.com

 

 

//

//

Trenger deltakere til forskning om småbarns kosthold

Kvalitetssikring av forskning på barns kosthold: Vil du være med?

Du som har barn mellom 11 og 15 måneder kan hjelpe oss å sikre kvaliteten i en studie om barns kosthold. 

Som del av studien om gravide, trening og kosthold, Fit for Fødsel, ved Sørlandet sykehus, Kristiansand og Universitetet i Agder, ser vi på barns kostvaner når de er ett år gamle. For at forskningen skal ha best mulig kvalitet, må spørreskjemaer vi bruker testes av mennesker som ikke er med i Fit for Fødsel. Du kan hjelpe oss!

Last ned mer informasjon om spørreundersøkelsen her (PDF)

 

Det menes mye om småbarns kosthold i Norge:  om hva de spiser, hva de bør spise og når de bør begynne med annen mat enn morsmelk, og mye mer.  Temperaturen blir fort høy og diskusjonen tilsvarende fjern fra kunnskap om kosthold og om norske barn.   Men det er et aktivt forskningsfelt både internasjonalt og i Norge, om et høyaktuelt emne.

Til forskning om ting som skal måles trengs det gode måleinstrumenter.  Kosthold blir ofte kartlagt ved hjelp av spørreskjemaer.  Spørreskjemaer om småbarns kosthold har en ekstra utfordring: de må nødvendigvis besvares av en annen enn barnet – og det i seg selv er en utfordring.

 

Når noen utvikler et nytt spørreskjema må det testes for å se at det får fram de opplysningene man er ute etter, og at det gjør det på en pålitelig måte.  Spørreskjemateori omfatter kunnskap om anerkjente metoder for å teste spørreskjemaer.  Målet med testing er selvsagt å unngå at undersøkelsen havner i fellen ’som man roper i skogen, får man svar’.   Spørsmålene må gi rom for å svare om de brede forskjellene som finnes i barns kostvaner, men de må være strukturerte nok til å kunne få system i svarene slik at man kan trekke mening ut av dem.

 

Det pågår en studie nå for å teste et slikt spørreskjema.  Skjemaet er utviklet til Fit for Fødsel, en forskningsstudie på sykehuset i Kristiansand, men vil kunne også anvendes til andre studier hvis det viser seg å fungere godt nok.  Og for å finne det ut søker vi kunnskapen til foreldre til om lag 150  barn mellom 11 og 15 måneder.

 

Hva må du gjøre?

Fylle ut et nettbasert spørreskjema 2 ganger, med cirka én ukes mellomrom. Det tar opptil 20 minutter hver gang.

Alle som fyller ut spørreskjemaet begge gangene vil være med i trekningen av fem universalgavekort verdt kr 1 000,-

Lyst til å delta? 

Hvis du kan tenke deg å svare på spørreskjemaet kan du sende mail til prosjektmedarbeider Rachel Myr: rachem10@student.uia.no for mer informasjon.

Det er selvfølgelig helt uforpliktende å ta kontakt.

Norske blogger Follow on Bloglovin
hits