mars 2012

Pappaperm i Los Angeles del 3: Disneyland med trillevogn - et rop om hjelp.

 

Visse ting må man jo bare når man først er i LA. Som legge turen til Disneyland - med to små barn i trillevogn. Ikke verdens beste idé i utgangspunktet. Enda verre er å gjøre det under spring break. Folk har nemlig fri, og da reiser de i samme retning.

Vi kom oss av gårde rett før Edda tar sin formiddagslur, slik at bråkebøtta som har bestemt seg for å hate bilkjøring sov store deler av veien. Taktisk, da det å kjøre på en seksfelts freeway retning Anaheim er noe helt annet enn å sulle opp riksvei 4 mot Harestua. Etter en time i bil og to-tre hasardiøse avkjøringer fant vi endelig frem, og ble henvist til parkering en km. fra inngangen. Der sto busser klarer til å kjøre/måke oss inn i Disneyland, etter å ha betalt ca 1400 kr for to voksne og en treåring var vi der. Edda gikk gratis. Uten at vi følte at vi sparte noe på det.

Da vi kom innenfor portene ble vi ønsket velkommen til stedet hvor drømmer blir virkelighet over høyttaleranlegget. At vi var på vei inn i klodens mest overprisede trillevognhelvete av et køsystem sa de ingenting om. Vi fikk surret oss gjennom Mickeys Toontown, Disneytoget, Snipp og Snapp-huset, Ole Brumms ikke så rent lite psykedeliske stoner-drømmetunnell, jungelcruise, Nemos ubåt, pizza i tomorrowland og meksikansk trashmat til middag. Star Wars-tour ble det ikke noe av, fordi Jeppe trakk seg på vei inn. Det ble for skummelt. Helt greit, det sparte oss for 40 minutter ytterligere venting i kø. Han fikk en mikke mus-hatt i stedet. Man kan ikke dra til Disneyland uten å kjøpe en. Og når det er sagt, prisnivået i parken er ekstremt.

For oss nordmenn er det for normalt å regne, men med tanke på at den gjengse amerikanske familie kanskje legger igjen 700-800 dollar på en dag bare på inngang, mat og div. er det blodpriser på det meste. Det er folk, folk, folk, vogner, folk, mat, folk og vogner overalt. Med unntak av étt sted – geitefarmen i Critter County. Adskilt fra resten av parken, rolig og fint – og ungene kan gå inn og klappe dyrene i rolige omgivelser.

Etter sju timer slalomkjøring med trillevogn og parade var det nok, og vi trakk tilbake mot utgangen. Der spilte The Famous Disneyland Orchestra opp, gitt. Mellom låtene hyllet de flagget, nasjonen, folket, konstitusjonen, troppene i Irak, Afghanistan, de falne under andre verdenskrig, første verdenskrig, borgerkrigen, ofrene fra 9/11, deres pårørende, mor, far, Gud og tante Bethel og Mikke Mus mellom låtene. Og folk jublet og klappet. Komisk og smertefullt på én gang. Når ekstrempatriotisme av denne sorten blir utagert inne i Disneyland er det vanskelig å ikke finne det relativt smakløst og kleint. Da vi forlot parken ønsket høytaleranlegget oss velkommen tilbake til landet where dreams come true – eller som vi sa; The place where you står i kø hele dagen og legger igjen masse med penger og lar det bli en stund til neste gang. Vi så forresten aldri Donald Duck, men fikk sett snurten av Tigergutt. Men vi syntes vi hadde hatt det ganske gøy, tross alt.  For vi fant igjen bilen vår også. Takk for oss.

 

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Pappaperm i Los Angeles del 2: Helvetes barnesete!

Pappaperm i Los Angeles del 2: Helvetes barnesete!Å være småbarnsforeldre er å være konstant bekymret for at noe skal skje, som det har lett for å gjøre hvis man ikke følger med. Edda er snart 10 mnd, og putter alt hun finner på gulvet i munnen. Sko, støv og brødsmuler intet unntak. En av våre første kjøreturer skulle litt mer dramatisk enn ventet. 

 

Den første dagen i bil klarte hun nesten å skrike på seg hjerneskade i baksetet. Da hun fikk problemer med å puste var det ikke annet å gjøre enn å stoppe med én gang, og hvor lett er dét på en firefelts motorvei? Ikke i det hele tatt. Turen i seg selv var på knappe 15 minutter, men det var nok til at Edda klikket i vinkel. Å ha en illsint, sprengforbanna unge i baksetet i Los Angeles, som har et noe annerledes kjøremønster enn det vi kjenner, er mildt sagt stressende og intenst. Trafikklys er ikke nødvendig. Ikke rundkjøringer heller. Vikeplikt? Nehei. Fusemann til stoppskiltet får kjøre først. Og du, vreng gjerne ut i veien på rødt om du vil svinge til høyre, med mindre ett av de 23,49384,93485 skiltene i denne byen forteller deg noe annet. Men vi fikk vrengt bilen ut av trafikken, Edda fikk tilbake pusten og vi kunne kjøre videre. Jeg har for øvrig allerede klart å kjøre idiotfeil og havne i Compton med Jeppe i baksetet. Som sikkert ikke er livsfarlig – men heller ikke særlig smart eller nødvendig.

Noen venner her hadde sørget for å låne oss et barnesete, slik at vi ikke trengte å ta med oss mer enn Jeppes over atlanteren. (Som er mer enn nok, jeg var uvenn med den forpulte, uhåndterlige konstruksjonen før vi nådde Gardermoen.) Og da leiebilen endelig var på plass, var det på tide å montere fast setet slik at vi kunne komme oss ut på veien. Man går ikke i denne byen, man kjører bil. Lettere sagt enn gjort. Store deler av dagen ble brukt til å sette inn og ta løs driten et utall ganger på 15 forskjellige måter, med halve bruksanvisningen og sikkert 20 forvirrende instruksjonsfilmer på Youtube uten å bli særlig klokere av det. (Hvorfor spurte vi ikke de vi hadde lånt det av, lurer du på nå. De hadde også lånt det av noen. Som ikke var tilgjengelige.)

Da vi til slutt var enige om at setet var nogenlunde tilfredsstillende montert, var det selvfølgelig selesystemet som skurret/hang og slang. Og jeg spør: Hvorfor kan ikke alle jævla barneseter ha samme forbanna patent? Slik at man slipper dette hver gang man må låne et? Denne ubrukelige konstruksjonen, sikkert produsert på en vernet bedrift i Cowlington, Oklahoma ødela en hel dag for oss. Kanskje fordi hun jeg er gift med er like sta som meg, om ikke verre. Etter 10 timers kamp var det nok. Vi ga opp og tok heller en rusletur langs stranda og spiste pizza. Dagen etter ringte jeg Hertz og spurte hvor mye de tok for å leie ut et barnesete da vi har bilen i en måned. Det ordnet de på stedet. Helt gratis. Og det var lett og montere. Jeg har fått tilbake troen på menneskeheten - for en stakket stund.

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Vaksinér barna dine! av Gunnar Tjomlid

Jeg er selv et barn av antivaksine-hysterisk mor, og har som sådan aldri blitt vaksinert. Derfor har jeg sterke minner fra både da jeg hadde meslinger, kusma, kikhoste og røde hunder i oppveksten på 60 og 70 tallet. Jeg fikk ikke lov til å ta en eneste vaksine, ikke stivkrampe eller Bcg heller. Dette er for meg utilgivelig av min mor, det var uansvarlig og jeg var så sjuk av meslinger at det er utrolig at det faktisk gikk bra, kikhosten likedan, jeg satt i en måned i sittende stilling i senga og kjempet mot kvelning.

Mine barn, og nå barnebarn også, er selvsagt fullvaksinerte. Jeg kjenner mange som aldri ble vaksinert i oppveksten, og har tilgode å treffe ett eneste menneske som syns det var et riktig valg av foreldrene. For min del må foreldre gjerne ha prinsipper, men ikke ved å gamble med barns liv eller andres.

Dette var en av kommentarene til min bloggpost om vaksiner som virkelig grep meg. Vaksinemotstanderne fremstiller det som om de ikke vaksinerer sine barn fordi de tar hensyn til barna. Intet kunne være fjernere fra sannheten.

Meslingvaksinen har eksistert i over 40 år og har nesten visket ut denne sykdommen fra store deler av verden. Før 1963 var det nesten 135.000.000 tilfeller av meslinger på verdensbasis, med 6.000.000 meslingerelaterte dødsfall. Etter at vaksinen ble innført har tallene sunket drastisk, og i perioden 2000 til 2008 sank antall meslingerelaterte dødsfall med hele 78%, fra estimerte 733.000 til 164.000.

I USA ble den i år 2000 ansett som utryddet etter en kraftig innsats i å gi barn de to nødvendige MMR-vaksinene. Nå er sykdommen på vei tilbake. Første halvår i år har sett 152 tilfeller av meslinger rapportert i USA, en dobling fra samme periode i fjor, og det største utbruddet på 20 år. Nesten halvparten av disse skyldtes smitte innført fra Europa, og de aller fleste (89%) av de som er blitt syke er uvaksinerte.

Og det er oss europeere som er verstingene. De siste to årene har vi sett utbrudd i mange europeiske land, både Østerrike, Frankrike, Tyskland, Irland, Italia, Nederland, Spania, Storbritannia og ikke minst her i Norge. Nesten 28.000 tilfeller ble rapportert i Europa i 2010, med over 20 dødsfall og hundrevis av sykehusinnleggelser grunnet komplikasjoner knyttet til sykdommen. Det høres kanskje lite ut, men får denne ekstremt smittsomme sykdommen bedre fotfeste vil dødstallene stige dramatisk.

Tallene for 2011 ser dystre ut, med en økning i mange europeiske land sammenlignet med i fjor. Av7028 innrapporterte og bekreftede tilfeller frem til 6. mai hadde 29% ikke vaksinert seg mot meslinger og 67% hadde ingen dokumentasjon på at de var vaksinert eller de de visste ikke om de var vaksinert.

Les resten av bloggposten hos Gunnar på unfiltered perception

Følg Gunnar på:

Blogg: unfiltered perception - http://tjomlid.com

Twitter: @CiViX - http://twitter.com/CiViX

Facebook: http://facebook.com/CiViX

Kvinna bør vere som ei mild sjukesyster

Øystein Storeide trekkjer fram Bibelen og predikant Ole Hallesby for å få ryggdekning for sitt syn. ? Hallesby var ein åndeleg kanon, slår Storeide fast. FOTO: KNUT ARNE AARSET

– Tenk å kome heim til reine sagbruket, som hyler og kvin, og ropar «Lag maten din sjølv». Betre å vere ungkar.

Øystein Storeide frå Fiskå i Vanylven skal ikkje feire 8. mars.

– Nei, den dagen og kvinnesaka har ført til ulykke for folk og land, kvinner, menn og barn. Sosialistane har innført kvinnedagen for å bryte ned det gode og sunne i samfunnet, insisterer den seksti år gamle ungkaren.

Fanklubb på Facebook

Mange har merka seg namnet Øystein Storeide – ein av Sunnmøres ivrigaste innringjarar til avisene sine «opne linjer».

I førre veke skapte han furore etter ein telefon til «Åpen linje» i Sunnmørsposten. Storeide tok då til orde mot valet av kvinneleg prost, og avrunda innlegget sitt med å konstatere at slik moderne norske kvinner har blitt, er det best å vere ungkar - og ete boksmat.

Dette resulterte i nettdebatt, fanside på Facebook, og damer som lova å sende han boksmat i posten.

Følg smp.no på Facebook

Heime hos mor

Rett som det er kastar Storeide seg over telefonen og gjev til kjenne klare meiningar i avisspaltene. Det har han ingen planar om å slutte med ? 8. mars eller ikkje. FOTO: KNUT ARNE AARSET

– Å? Har eg fått fanklubb? Ha-ha-ha, ja, det er jo kjempegreier, det. Dette har eg ikkje registrert, for eg har verken Facebook eller datamaskin. Og mobiltelefonen bruker eg berre sporadisk - som walkie-talkie, seier Storeide. Ståande breibeint på kjøkkengolvet, casual kledd i vegvesenbukse med refleks.

Der heime på garden på Storeide i Vanylven har han budd saman med mor si heile livet. Faste forhold til damer eller ekteskap vart det aldri noko av.

– I ungdommen festa eg og gjekk på dans. Eg tenkte eg kanskje kunne finne ei god kvinne, men dei var jo berre ute etter forlystelse, seier Storeide, og legg til:

– Eg fann Herren då eg var 23 år. Og tenkte at sjansen for å finne ei verkeleg god kvinne var betre i kristne miljø. Og det er no vel kanskje ikkje for seint endå!

50-talet var toppen

Moderne, norske kvinner har han liten sans for:

– Dei er så bortskjemde! Dei kan kanskje trille ei barnevogn, taste på ein mobiltelefon og sjå inn i ein dataskjerm, – men det er knapt nokon som kan koke ei sosagryte lenger.

– Du verkar vel litt gammaldags, Storeide?

– Ja, visst er eg gammaldags! 1950-talet var beste tida Norge har hatt sidan vikingtida. Det var eit godt og varmt samfunn den tida, og kvinnene tok seg av familien. I Norge har vi mykje å lære av andre kulturar, men i Saudi-Arabia, til dømes, er ein jo for beinharde andre vegen.

Ungkaren ynskjer seg tilbake til ei tid då kjønnsrollemønsteret var rotfesta, kvinnene stelte heime, gutane hadde sløyd og jentene sying – og bilane var mykje, mykje tyngre på rattet.

– Då hadde kvinnene halde seg heime, og teke seg av mann og barn, filosoferer ungkaren.

Thailand

– I høve kvinnedagen lurer vi på kva som etter ditt syn er idealkvinna?

– Kvinna skal vere audmjuk og hjelpsam. Eg vart hjarteoperert for ei tid sidan, og sjukesystrene behandla meg som om eg var i paradis. Ja, slik bør kvinner vere, seier Storeide, før han gjev Sunnmørsposten ein passasje frå Efesarbrevet, der det går fram at kona skal rette seg etter mannen i alle ting.

– No har kvinnene vorte harde og storforlangande. Norske menn på jakt etter ei kone må til utlandet for å finne ei. Det er skammeleg, tordnar Storeide. Sjølv vurderer han ikkje å gå til eit slikt skritt.

Straffedomen

Igjen og igjen trekkjer han fram bibelord som støtte for sitt syn, fortel at han røysta Anders Langes parti allereie i 1973, karakteriserer teologen Hallesby som «ein åndeleg kanon», tordnar mot dobbeltmoralistar i KrF, mot toleransen overfor homofile – og han trekkjer parallellen til Romarrikets fall.

– No må Norge snu. Elles kjem straffedomen over landet!

Gjengitt fra Sunnmørsposten med tilatelse fra  Svein Nordal

Takk til nettopp deg, kjære kvinne.

Poster for Women's Day, March 8, 1914

På en dag som denne vil jeg bare få lov til å takke kvinnen.

Jeg har et inderlig hat mot urett, så for meg er det bra med en dag som denne.

 
Men i dag vil jeg altså bare takke.
Takk til de som kjempet for kvinners stemmerett,

Takk til de som utdanner

Takk til de som kjemper for likestillingen

 

 

To voksne, to barn, tre kofferter, fire bager, et barnesete og en trillevogn: Let the game begin

Vi hadde planlagt det så nøye og komfortabelt som mulig med hotell på Gardermoen dagen før avgang til Los Angeles. Fly til Heathrow, lande på samme terminal som vi skulle videre fra to timer senere og være i LA samme ettermiddag. Det gikk selvfølgelig ikke slik. For å gjøre denne relativt bedritne affæren så kort som mulig kommer den i stikkordsform.

Fylle opp en halv togvogn til Gardermoen med to voksne, to barn, tre kofferter, fire bager, trillevogn og barnesete. Ankomme flyplass, finne hotell. Bli tildelt stort familierom, være fornøyd. Stå opp dagen etter. Spise frokost. Dra to voknse, to barn, tre kofferter, fire bager, trillevogn og barnesete bort til innsjekkingen. Komme oss om bord i flyet. Få beskjed om at vi blir stående på bakken opptil to timer pga. tåke på Heathrow. Kjenne håpet om å rekke videre flight til LA svinne hen. Forsøke å forklare utålmodig treåring hvorfor flyet står stille på bakken ca. 420 ganger. Endelig ta av. Lande på Heathrow to timer forsinket. Glemme trillevogn i alt stresset. Løpe som en tullling mot gate. Få vite at flyet til LA har gått. Bli henvist opp til tredje etg. for rebooking og øvrig informasjon.

Bli møtt av sur gammel mann som henviser oss til 600 meter lang kø med folk i samme ærend. Innse at dette vil ta tre timer. Minst. Motta forvirrende informasjon fra asiat som knapt kan engelsk. Miste tålmodigheten. Kaste seg over forbipasserende, kvinnelig British Airways-ansatt. Skru på sjarmen. Være morsom. Appellere til morsfølelse og sympati. Vinne frem. Få gå foran den lange køen. Bli tildelt ny flight dagen etter. Motta hotell for én natt + matkuponger. Pakke to voksne, to trøtte barn, fire bager + en taxfreepose ut av terminalen. Finne shuttlebuss. Sjekke inn på hotell. Spise sykehusmat. Komme oss i seng. Våkne av treåring som ikke skjønner hvor han er, kjenne på samme følelsen.

 

Stå opp. Spise sykehusfrokost. Ta shuttlebuss tilbake til flyplassen. Sjekke inn. Oppdage at hele terminal 5 er kjemisk renset for traller. Bli opprømt og ufin mot tilfeldig sikkerhetsansatt. La det gå utover henne. Drasse på fire blytunge bager + taxfreepose og to barn i 1.2 km. (sannsynlig lengde fra check-in til gate) Komme oss om bord i fly. Ikke få tildelt setene vi hadde reservert. Heldigvis få et tomt sete mellom oss. Spenne fast illsint baby som ikke vil sitte stille. Nå masjhøyde. Holde ungene opptatt med noe hele tiden. Spille på iPad. Lese bøker. Gå frem og tilbake i midtgang. Spise noe som engang var en kylling. Oppdage at treåring har et traumatisk forhold til flytoalletter. Sove i til sammen fem minutter. Lande i Los Angeles ti timer senere. Slå fast at barnesete og trillevogn er borte. Være glade for å endelig være fremme. Lure på hvilket år det er.

Fortsettelse følger.

 

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Norske blogger Follow on Bloglovin
hits