hits

desember 2010

Dobbel injection av Arne Morten Rosnes

Det var aldri noen tvil om at vi skulle feire 6-årsdagen for vår eldste datter, men vi hadde kanskje ikke tenkt at drikke også er utslagsgivende for stemningen i fester på dette aldersnivået.

Søte, små og uskyldige kom 10 klassevenninner trippende inn døren i sine fineste kjoler, og jeg stod der sammen med vår stolte 6-åring og tok imot gjestene og gavene. Dette kom nok til å bli en rolig fest, tenkte jeg, og lurte på hvilke leker som ville slå bra an.

Overraskende nok så likte alle maten, til tross for at vi ikke serverte pølser, men hjemmelagde pizzasnurrer og sommerfuglformede brownies. Til å drikke fikk alle rød julebrus etter ønske fra 6-

åringen. Det ønsket var nok ikke gjennomtenkt for min del, for lydvolumet på småjentene økte omvendt proporsjonalt med at rødbrusen forsvant. Og da kravet om to sugerør kom i fra festdeltakerne

akselererte stemningen som dobbel injection.

Stemningen ble etter hvert så høy at vi ikke våget å slippe dem løs i fri lek, så jeg og kona posisjonerte oss i hver vår etasje. Danselek og skattejakt etter godteposer reduserte ikke stemningen, og jeg ser nå at dette kanskje ikke var de beste aktivitetene. Festen nådde sitt klimaks da den nye lip-glossen til vår 6-åring forsvant ned i godteposen til en av gjestene og mobiltelefonen til min kone ble gjemt under sofaen.

Det siste kvarteret av festen opplevdes av meg som like lang som de første 105 minuttene, og jeg skal innrømme at jeg pustet lettet ut da alle jentene var hentet av sine foreldre.

Jeg har allerede bestemt at 7-årsdagen skal feires med sukkerfri juice og hviskeleken, men det gjenstår å se om dette blir godtatt av jubilanten.

Så kjære pappaer: Lykke til med alle deres gebursdagsfeiringer, men styr unna rødbrus og to sugerør!

Pappa til tre

Du kødder! av Jens M. Fossum

Det er ikke alle som skal bli pappa som kan huske hvilket tidspunkt de kommende barna ble

unnfanget. Jeg har en mistanke om at det startet med en situasjon der min samboer angriper meg en lørdag kveld, hun har eggløsning og er klar for å sette i gang produksjonen. Det er mulig jeg var

litt kjip, men jeg nektet plent å bli brukt til et forplantningsobjekt på den måten og nektet henne servering.

Morgenen etter hadde hun endret taktikk og det ble andre boller Noen uker senere tisset hun på en plastikkdings på jobben og overrasket meg med gråt og latter på samme tid da jeg skulle hente henne etter en hektisk arbeidsdag. Det var fredag ettermiddag og vi skulle på en ukes skiferie morgenen etter. Skiferien gikk for så vidt bra, jeg drakk for to og vi koste oss helt til den siste dagen da min samboer knakk sammen og syntes verden var litt urettferdig. Da vi kom hjem ble hun ikke spesielt mye bedre og gikk rundt og følte seg fyllesjuk hele tiden. Litt grå i nebbet og med en del bekymring i bagasjen dro vi til sykehuset for å ta en ultralyd undersøkelse. Jeg har et barn fra et tidligere samboerskap og kunne erindre min panikk da jeg satt på samme sted seks år tidligere, jeg var rett og slett livredd for at det skulle være noe feil med barnet. Denne gangen var jeg ikke like nervøs, men følelsen var der. Vi kom inn på et avlukke og ble møtt av to blide damer, min samboer hadde hørt at det var kjempelurt å ha full blære, så hun hadde spart opp og holdt på å tisse på seg. Hun la seg ned på benken og vi satte i gang.

Oj, her var den en full blære! Ja, jeg hadde hørt at det er lurt å ikke tisse før man skal på ultralyd Vel, det stemmer det hvis man skal ta en utvendig Åja Jeg står og ser iherdig på den uklare sort-hvitt skjermen og enser ikke helt hva som blir sagt før jeg hører følgende: Kanskje du skal ta en tur på toalettet? Ja, kanskje det vent litt. (Pause). Her er det jo faktisk to små barn! Jaja, vi får se nærmere på det da du kommer tilbake fra do! Jeg holdt på å gå i bakken, og inne i meg tenkte jeg: Du kødder! Samboeren min ble borte i to minutter, og jeg sto halvt krøket over gynekologstolen og prøvde å

samle tankene mine. Vi hadde bestilt ett barn, og nå står det to hvitkledde smilende mennesker og prater til meg om hvor flott dette kommer til å bli.

Jeg skal bli pappa til tvillinger!

[Jens kommer med flere oppdateringer etterhvert]

God Jul fra pappasblogg!

God jul fra pappasblogg.

Jeg har hatt veldig mye å gjøre i det siste, og har derfor ikke hatt tid til å oppdatere bloggen så mye, det kommer en oppdatering snart. Og vi koser oss i Telemark nå i jula.

Håper alle får en flott julefeiring :-)

Far for andre gang (på ganske kort tid) av Lars Rasdal

Fortsettelsen fra del 1

Vi trodde jo selv vi hadde det travelt med vår førstefødte, fulltidsjobber og etterhvert også kjøp og

oppussing av enebolig. Men da Prinsen ble født 16 måneder etter Prinsessa, DA skulle vi få kjenne

betydningen av ordet «travelt» på kroppen.

For mens Prinsessa hadde kolikk på dagen, og sov på natta, var Prinsen den rake motsetning. Han

hadde kolikk på nattestid, og lot flyalarmen ule flere timer hver eneste natt helt frem til han var

ganske nøyaktig fire måneder gammel. Følelsen av å måtte bykse ut av senga flere ganger hver natt

for å synge, vugge, danse og/eller ta knebøy (jada, man forsøker alt bare man blir desperat nok) når

man vet at man må stå opp igjen for å gå på jobb snart er ikke lett å beskrive. Jeg pleier å kalle

denne intense perioden vinteren 2010 for «Det sorte hull» - jeg husker nemlig ikke stort fra tidsrommet.

Vi ønsket oss to «tette» barn fordi vi så for oss at det skulle føre til mindre søskensjalusi og kanskje

også en sosial «stordriftseffekt» med harmonisk lek side ved side. Og jada, storesøster synes det var

småspennende å få en lillebror, selv om det tok nok noen måneder før hun skjønte at den lille tassen

var kommet for å bli. Da hun omsider innså det, lærte hun seg raskt alle triks i boka for for å stjele

oppmerksomheten. Mat og drikke ble sendt vegg i mellom, og lillebror ble forsøkt teppebombet

med leker. Mest effektivt på oss kolikkforeldre var kanskje å hyle enda høyere enn lillebror da tok

det ikke mange hundredels sekundene før vi bråvåknet fra ammetåka og sto klar til å danse etter

hennes pipe. Lydnivået var periodevis så intenst at jeg helt overbevist om at et eller annet faktisk

hadde løsnet inni øret mitt.

Glemt i regnestykket vårt var muligens også hvor komplisert og tidkrevende selv småting har en

tendens til å bli. Påkledning av to i stedet for en pakking til hytteturer (fremdeles et dagsverk),

timing på måltid, paralellmating av to, timing på dagsoving, timing på leggingen, aktivisering av

den største når den minste ble ammet, livvakttjeneste når den minste lå på gulvet og storesøster

kjørte dukkevogn på to hjul i svingene. Skulle vi ut på noe kunne du være helt sikker på at minst en

av de to tassene hadde gjort noe som krevde akutt bleieskift når vi omsider hadde fått satt oss i bilen

med alle bager og babydippedutter. Det tok altså ikke veldig lang tid før vi innså hvor enkelt alt

hadde vært med «bare» et barn tidligere og ikke minst hvor provoserende enkelt livet uten barn

hadde vært (i hvertfall slik du husket det laaangt der bak i hukommelsen et sted). Nå måtte til jo til

og med mor og fars dobesøk avtales og planlegges.

Men du verden så morsomt vi har hatt og har det i hverdagen! Den nå ett år gamle Prinsen ser ut

som om han er på vei hjem fra julebord der han stabber sjanglende rundt med briovogna i stua -

med et stolt glis som går nesten helt rundt. Prinsessa (2 1/2) har blitt en nysgjerrig og morsom dame

som leverer gullkorn på løpende bånd hver eneste dag. Selv om Prinsen fremdeles trenger

beskyttelse mot storesøster (og desverre må tåle en liten lusing i ny og ne) blir båndene mellom dem

sterkere og sterkere for hver uke. Gjensynsgleden de viser hverandre etter å ha vært adskilt en dag i

barnehagen fremkaller enkelt klump i halsen hos den stolte pappa. Og synet av de to som står og

danser og synger ved lekegrinda mens de ler så de knapt klarer å holde seg på beina er intet mindre

enn ubetalelig.

Det i slike hverdagsøyeblikk jeg virkelig kjenner hvor vidunderlig det er å ha barn. Og undres

hvorfor i all verden vi ikke fikk småtasser før.

Med ti fornøyelige uker farspermisjon ferskt i minne har jeg følgende tips til andre fedre i

samme situasjon:

*Lær deg barnets dagsrytme og nødvendige rutiner så raskt som mulig.

*Ikke gjør det for enkelt for deg selv og barnet. Sett deg høye, men realistiske mål om ting dere skal

gjøre sammen. Nøkkelord: Bæremeis, spann og spade, drage, akebrett, rosiner, sykkeltralle, telt,

bøtte med vann, krabbestang.

*Planlegg neste dag og hold deg til planen.

*Kom dere ut i frisk luft hver dag! Selv om været er tilsynelatende håpløst er jo 15 minutter langt

bedre enn ingenting. Det er godt og sunt - for dere begge.

*Gå på babytrall eller i åpen barnehage selv om du skulle ha sperrer mot det (det hadde jeg helt

uten grunn).

*Oppsøk andre fedre/barn i permisjon.

*Gjør husarbeid når/hvis barnet sover, og la mor komme hjem til ferdig middag! Da blir mor

fornøyd, og selvfølelsen din blir større (og jada, det blir temmelig garantert langt lettere å få lov til å

se champions league-oppgjøret når kvelden kommer).

Twitter: www.twitter.com/LarsRasdal

1 time jeg aldri får tilbake

Jeg var på siste "offisielle" barselgruppe, det er en time av livet mitt jeg aldri får igjen.

BUPA var på besøk for å fortelle oss hvordan vi skulle gjøre for å sørge for at barnet fikk en god psykisk helse, og en naturlig utvikling. Og dette var tydeligvis mye lettere gjort enn sagt. De brukte ca en time på å forklare følgende 2 punkter:

1. Hvis barnet ditt gråter, prøv å finn ut hvorfor slik at du kan hjelpe barnet og få det til å slutte.

2. Når barnet ditt smiler til deg, må du huske å ikke slå, men smile tilbake. (ok, de nevnte ikke det ned å ikke slå, men tenkte jeg burde ta det med til de som ikke forstår at man må smile til et smilende barn. )

Jeg blei jo litt flau da, for vanligvis når hudyret gråter har jeg bare pleid å sparke ho tilbake i pappesken sin. NEI, jeg gjør ikke det. Selv om det er tidspunkt hvor det er grining på 3-4 døgnet så prøver man jo å finne ut hva som er galt slik at ungen slutter å grine?

Jeg lurte på om det bare var jeg som synes at disse menneskene brukte opp tiden vår på en høyst ubrukelig måte, så jeg spurte damene etter de var gått. Først var de litt høffelige, men vi beli raskt enige om at man skal være en ganske kald fisk om man ikke smiler til barnet sitt når det smiler.

Ja, jeg vet at det er noe som heter fødselsdepresjon, men det er så vidt jeg har fått med meg unntaket, ikke regelen. Jeg tror at det å få høre at vi kan ødelegge ungene våre om vi ikke "forstår" ungene godt nok, eller om de ikke får nok/for mye oppmerksomhet kan skape mye mer usikkerhet enn det skaper trygghet hos nybakte foreldre.

Gunnar R Tjomlid - Helgepappa og fulltidsfar

- Hva er det, Gunnar? Er alt i orden?

Min mor var helt fra seg. Et par minutter tidligere hadde telefonen ringt hjemme hos henne.

Fra hun sa hallo og i et par endeløse minutter etterpå hørte hun bare strigråt fra andre

enden av tråden. Hennes godt voksne sønn strigråt, hikstet, og fikk ikke frem et ord.

Femten timer tidligere hadde jeg blitt vekket av min samboer.

- Jeg tror tiden er inne, sa hun, og etter å ha sjekket med sykehuset ble vi etterhvert enige

om å hoppe i bilen og ta fatt på den timeslange kjøreturen. Det var 10. januar 2007 og

klokken var fire på morgenen.

Da vi kom frem til sykehuset fikk vi et rom for oss selv. Vi ble enige om at jeg like gjerne

kunne sove noen timer mens riene hennes fortsatt var milde. På den måten kunne jeg

være litt mer opplagt når det virkelig begynte å skje ting. Det var viktig å være uthvilt og

godt rustet til kamp. Så mens min samboer stavret seg rundt i sykehuskorridorene lent mot

en rullator, med rier som kom og gikk i stadig kraftigere bølger, lå jeg og sov i de tidlige

morgentimer.

Etter en stund ble jeg vekket for andre gang den morgenen. Min samboer lente seg mot

meg og sa lavt at sykepleierne hadde kommet med noen stygge hint. De syntes denne

vordende far var veldig usympatisk som bare lå og sov mens den stakkars kvinnen gikk

rundt med rier. Vel, mens vi bare tenkte praktisk, var det åpenbart en symbolsk rolle som

måtte fylles for å ikke virke som en drittsekk, så jeg stod opp for å tusle rundt i gangene

sammen med min samboer.

Tiden gikk sakte. Og så plutselig veldig fort. Maya ble født samme ettermiddag.

Klokkeslettet er uvisst ettersom vegguret i gangen utenfor fødestuen gikk minst et kvarter

fortere enn uret inne i fødestuen. Maya var dømt til et liv med unøyaktige horoskop. For en

skjebne!

Men der lå hun altså mellom mammaens nakne bryster, knyttet sammen med henne av

en til nå livgivende streng som jeg snart skulle få æren av å bryte. Koble henne fra verten

sin og slippe henne løs i sidene til boken om hennes liv. «Welcome to planet Earth.» En

science-fiction hvor bare fantasien setter grenser.

Der lå hun, min lille jente, og evolusjonen har åpenbart gjort et eller annet med mannens

hjerne for at han ikke skal stikke av omgående og la den nyfødte og moren klare seg selv

mens han impregnerer nye verter, for jeg har aldri sett noe så vakkert. Noe så perfekt.

La klisjeene strømme på. La fanfarene hyle. La trommevirvlene rulle, for her kommer det:

Den lille vrælende skapningen, dekket av blod, hvitt gøgg, og full av rynker, var fullstendig

plettfri i mine øyne. Min kjæreste var en østers, og ut kom denne lysende perlen av en

skapning.

Etter å ha tatt et par obligatoriske bilder av morkaken (hva, er det ikke obligatorisk?),

gitt Maya sitt første bad, og pakket henne inn i varme klær, gikk jeg ut for å ringe mine

foreldre. Nå vet du hvor i historien vi er. Du husker at min mor var helt fra seg, ikke sant?

Vel, etter et par minutter med gråt fikk jeg endelig frem at vi hadde fått en liten jente og at

hun var perfekt. Min mor kunne endelig slappe av. Ingen tragedie hadde skjedd. Det var

lykkens tårer hun hørte.

Så gikk jeg over fra å bli far, til å være far. I den politiske diskusjonen omkring

farspermisjon har et tema vært at far trenger litt tid alene med barnet for å «bonde»,

eller knytte seg til barnet, og få føle på hvordan det er å ta vare på et barn alene etter en

periode hvor mor visstnok skal ha tatt hovedansvar. Slik følte aldri jeg det. Jeg bondet fra

dag én. Jeg følte meg like mye mamma som mammaen. Våknet på nettene for å se barnet

amme fra sitt mors bryst. Skiftet bleier. Tørket oppgulp. Gynget og sang. På vakt tjuefire

timer i døgnet. Og når Maya var blitt nesten seks måneder og mamma ikke lenger kunne

amme fordi hun ble syk, var det mitt ansvar å våkne flere ganger hver natt for å koke

flasker og varme morsmelkerstatning. Selv med førti i feber, oppkast og verkende kropp,

måtte jeg opp av senga døgnet rundt for å stelle den lille jenta. Det kaller jeg badass

bonding.

Og selv når man har lyst å bare legge seg ned og dø av tretthet og frustrasjon fordi den

lille skapningen insisterer på å sette verdensrekord i sammenhengende skriking, så følte

jeg ikke et sekund at dette ikke var verdt det. Ikke et sekund. Hun har alltid vært verdt det.

Halvannet år etter Mayas fødsel gikk hennes mamma og jeg fra hverandre. I et forhold

som var dømt til å havarere før eller siden, var det på mange måter godt at det skjedde

mens hun ennå var så liten at hun ikke kunne forstå noe. Men vår lille jente har aldri

overvært et øyeblikk av ubehagelig uenighet eller uvennskapelighet mellom sine foreldre.

Det er jeg stolt av. Jeg er stolt over at vi har beholdt et vennskap og et samarbeid hvor

Maya alltid har vært i sentrum, og hvor vi alltid har vært bevisste på at det viktigste for

Mayas fremtid er at vi to kan heve oss over våre uenigheter, svelge noen magre kameler,

og heller spille på lag for å sikre at vår datter skal kunne fylle side på side i livets bok med

vakre scener og fullendte kapitler.

Etter en periode med delt omsorg er jeg i dag helgepappa. Deler av meg føler det som

om jeg har feilet. Jeg klarte ikke å gi min datter det mest basale av alle gaver: To foreldre

under samme tak. Men likevel vet jeg at jeg også har seiret. Jeg har gitt henne det

viktigste hun kan få. En far som elsker henne hver dag, hver time og hvert minutt, uansett

om takene over våre hoder for det meste er ulike.

Så hvordan er det å være far? Hvordan føles det å ha satt til verden en liten jente som nå

snart fyller fire år? Hvordan er livet som pappa?

For noen helger siden var det noen unge ballettdansere på TV, og min mor, Mayas

bestemor, sa at da hun var liten drømte hun om å bli ballettdanser. - Er det din drøm også,

spurte hun Maya?

- Nei, svarte Maya. Pappa er drømmen min.

Jeg tror det er svar godt nok.

Følg Gunnar Tjomlid på:

Blogg: unfiltered perception - http://tjomlid.com

Twitter: @CiViX - http://twitter.com/CiViX

Facebook: http://facebook.com/CiViX

Jeg var 44 år da jeg ble pappa for første og foreløpig siste gang. av Hans Morten Hansen

Jeg var 44 år da jeg ble pappa for første og foreløpig siste gang.

Fordelen med det var at jeg ikke føler at jeg har noe hengende ute, dvs at jeg i stor

grad har gjort alt som var å gjøre, prøvd alt som var å prøve, og med den jobben jeg

har kan jeg til en viss grad styre dagene mine selv og har derfor mulighet til å sette av

tid til å være med gutten min.

Knotten blir 3 år den 5 januar 2011, og er prøverørsbarn. På ultralyd i uke 17 av

svangerskapet fikk vi beskjed om at han ville bli født med leppespalte. I beste tilfelle.

I verste tilfelle vil det være en leppe-gane-kjeve spalte, og det slik ble det. I tillegg ble

det bestemt at han måtte tas med keisersnitt pga av at han hadde sluttet å vokse, og

han kom da til verden 6 uker før termin med en matchvekt på under 1700 gram. Den

kommende mor bodde da i Oslo mens jeg spilte teater i Stavanger, så vi måtte reise dit

i full fart. Fra vi landet på Sola Flyplass og til pjokken var ute gikk det fire timer. Når

ting skjer så fort så rekker men liksom ikke verken glede seg eller grue seg noe særlig,

og jobben min var egentlig å være en slags nyhetsformidler siden begge de respektive

familiene var spent på hvordan ting gikk. Men jeg fikk noen voldsomme reaksjoner når

jeg endelig kunne senke skuldrene og fødselen var overstått.

Gutten min tilbrakte den første måneden av livet på Rogaland Sykehus, og det var vel helt ærlig ikke slik vi helt

hadde sett for oss at det skulle bli. Jeg har aldri vært spesielt begeistret for sykehus, og

det å måtte dra dit hver dag for å besøke sønnen min var en ganske kjip opplevelse. I

tillegg kom jo alt det ekstra styret med sonde-mating, spesialflasker, prøve å få feite opp

pjokken i en fart så vi kunne få ham med oss hjem osv osv.

Men du verden så fort man glemmer!

Det å sitte i dag og se verdens skjønneste lille gutt, som takket være det fantastiske

spalte-teamet på Rikshospiltalet vil få en oppvekst uten at noen ville mistenkt ham for å

være spalte-barn, gjør at alt man har vært igjennom blir glemt. Han vokser og utvikler

seg akkurat som alle andre barn. Jeg ser nye ting for hver dag, ting jeg gleder meg stort

over. Det er ikke mer enn en måneds tid siden han sa PAPPA klart og tydelig for første

gang, og jeg hadde nesten blitt vant med å bare være MAMMA, jeg og. Ubetalelig!!

Jeg vet at problemene vi hadde med småen egentlig er ganske ubetydelige i forhold til

hva andre foreldre dessverre opplever, men vi fikk kjent litt på det vi og.

Heldigvis bor vi i et land hvor alle ressurser settes inn for å ordne opp når et barn

blir født med behov for det, og det skal vi være takknemlige for. Vi så jo med egne

øyne den innsats som ble lagt ned ved premature-avdelingen på Rogaland Sykehus, og

oppfølgingen som sønnen min har fått i ettertid.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men de siste årene har jeg betalt min skatt med glede!!

Følg Hans Morten Hansen på:

facebook

VGTV

Standup.no

Far for første gang... av Lars Rasdal

Natt til julaften for tre år siden bråvåknet jeg av at min bedre halvdel kom sprettende inn på

soverommet som en duracellkanin på steroider. Budskapet var ikke til å misforstå, og besto av fire

ord som skulle snu livet helt på hodet. «Du skal bli far!» Den natta gråt jeg som et barn. Av glede.

Nå fulgte sju måneder som etter min mening der og da gikk altfor seint. Samtidig ser jeg jo i ettertid

at ventetiden defintivt har sin funksjon. Det ble ørten turer på Ikea, Barnas Hus, Kids and Care, og

bankkortet nærmest skrek etter å få seg en luftetur til arktiske strøk. Vordende far skrudde sammen

seng, stellebord, skaper, hyller og vogn (Simos bruksanvisningsavdeling skulle forøvrig hatt juling),

og vordende mor gikk bananas i optimalisering av stellebager og innredning av klesskap der det

for det meste gikk i rosa prinsesser, rosa hjerter og rosa pusekatter.

Etter den verste hardware-epoken var over, dukket litt mer filosofiske spørsmål opp. Hvordan blir

jeg som pappa? Hvordan skal jeg klare å ta vare på den lille tassen når jeg knapt klarer å ta vare på

meg selv? Er jeg virkelig helt klar for dette?

Det ble mange turer på biblioteket i denne perioden. Vi slukte det aller meste vi fant av faglitteratur

om babyer om alt fra fosterutvikling og fødsel til næringsinntak og avføring. Og jeg trodde hadde

hadde kontroll på det aller meste. Men da jeg en nydelig julinatt plutselig satt ved siden av min

verpeklare kone som lå og vrengte seg i smerter i en seng på fødeavdelingen, var brått hodet like

tomt som bankkontoen.

Den neste perioden var et vakkert eventyr. Første øyekontakt med den førstefødte. Første klem.

Første bleieskift (kanskje ikke såå vakkert). Første trilletur med vogna. Alt vi hadde hørt om

våkenetter og stress var langt unna, for vi hadde jo fått en datter som «bare sov og drakk melk». Og

så var jo Prinsessa vår så nydelig!

To-tre uker etter måtte vi plutselig (dette skjedde nærmest over natta) innse at vi var foreldre til en

kolikkprinsesse. Hun gråt og gråt, og måtte bysses og bæres på både dag- og nattestid og gråt og

gråt. Som en skjebnens ironi hadde liksom den lille godklumpen vår et ekstra «gir» på gråten sin, og

gråt flere hertz og desibel høyere enn noen andre spedbarn vi noengang har møtt eller hørt om.

Dette varte i ganske nøyaktig fire måneder, men til vår datters forsvar skal det sies at hun etterhvert

sov nettene gjennom og kun hadde kolikksmerter på dagtid. Men til gjengjeld sleit byssing og

uling på oss både mentalt og fysisk. Og den eneste som lo i denne perioden var kiropraktoren min.

For å være helt dønn ærlig må jeg innrømme at jeg følte meg litt som en statist de første månedene

etter nurket ble født. Prinsessa hang i puppen til mora i både tide og utide, mens jeg ofte ble gående

rundt med gulvmoppen og vaskebøtta, eller ble sendt på butikken for å kjøpe essensielle varer som

melk og brød. Den store kontakten med Prinsessa uteble liksom helt til hun var temmelig nøyaktig

fire måneder. Da husker jeg i detalj hvordan vi en dag fikk blikkontakt når hun lå i fanget mitt - hun

holdt blikket lenge og smilte sitt søteste smil. Fra da av følte jeg at hun virkelig «så» meg, hun

«skjønte» hvem jeg var og vi fikk god kontakt.

For å ty til en velbrukt klisje vil jeg si at tiden har flydd avgårde siden da. Overgangen fra

tilværelsen som en hjelpesløs klump som såvidt klarer å løfte hodet på gulvmatta og til et lattermildt

barn som storkoser seg med å rive ned cder og magasiner fra bokhylla går sabla fort. De mange

fantastiske øyeblikkene kommer som perler på en snor etterhvert som barnet vokser til, og da

gjelder det forsøke å være der for å oppleve dem selv om man egentlig har det fryktelig travelt på

jobb, pusser opp stua eller bygger terrasse. Vi to har vært på oppdagelsesturer i hagen (en spade i

mors blomsterbed er uslåelig), gått turer i heia med bæremeis (husk rosiner), flydd med drage på

stranda, vært på sykkelturer og smakt på sanden i sandkassen. Vi har sparket fotball, kastet steiner i

sjøen, bygd snøhule og hylt av glede under rattkjelkekjøring. Dette har vært utmerkede anledninger

til å knytte bånd med Prinsessa gjennom en helt utrolig tid vi naturligvis aldri får igjen.

For når Prinsen ble født 16 måneder etter Prinsessa, måtte hun plutselig dele tiden vår med enda en

person. Og mamma og pappa fikk det travelt.

Les del 2

Følg Lars Rasdal på:

Når menn møter menn - av Christer Torjussen

Menn har siden tidenes morgen hatt et underliggende behov for å dele erfaringer og drøfte ting med hverandre. Ha en fellesnevner. Det være seg karriere, jobb, jakt, fritid, musikk, kvinner, problemer. Til og med urinering: Bånd kan knyttes under de mest obskure omstendigheter, som i pisserenna på et utested. Ikke rent få går av veien for å beskrive sitt velbehag, nikke bekreftende til sidemannen som i verste fall fyrer oppunder med grynt og selvfølgeligheter som "ja, det som skal inn, det må ut". Jeg for min del forsøker å unngå slikt fordi jeg synes pisspreik er dust.

Såkalt "guy-talk" fikk derimot en ny dimensjon etter at jeg ble pappa. Nybakte fedre er slettes ikke fremmede for hverandre, særlig ikke det første året. Da man gjerne er ute med vogna allerede i sekstiden etter en brutalt tidlig start på dagen. Hvis eneste mål er å få ungen til å sovne igjen mens moren får seg en time eller to på øyet. Jeg møtte likemenn i samme ærend, og vi hadde alltid noe å prate om. Gjerne på en benk eller utenfor en kaffesjappe. Fødselen, hvor lite søvn man mirakuløst nok kan klare seg på, om brostein er mer effektivt enn den evindelige skyvingen på vogna for å få bylten til å sovne, gulping, pappaperm, navnevalget, etc. Noen ganger var et blikk nok, når man møtte på hverandre med hver sin skrikende baby i vogna eller på armen. Vi forsto hverandre så inderlig godt.

Selv i dag bruker jeg papparollen for hva det er godt for i sosiale sammenhenger. Spørsmålet "har du barn" er en icebreaker, så straks man vet hvor gamle ungene er og hva de heter er praten som regel i gang. Fordi man har noe til felles. Opplevelser, erfaringer, gleder og frustrasjoner. Stoltheten det er å være pappa, flashing av bilder på mobiltelefonen hvor man nikker anerkjennende om hvilken god jobb man har gjort rent genetisk. Deretter enes man kanskje om at Drømmehagen er noe av det jævligste som finnes, men fint allikevel fordi det paralyserer ungene og man får tid til å lage seg en brødskive, gå på do eller sjekke mail. Før man må skifte bleie, leke, ut med vogna, lage grøt, trøste og bære igjen. Slik det er å være pappa.

Permisjonens totale forvirring

Jeg ser på meg selv som en rimelig oppegående fyr, ikke nødvendigvis medlem i Mensa, men på ingen måte dum. Det er da veldig forstyrrende da jeg ikke klarer å få oversikten i reglene som gjelder for Foreldrepenger ved fødsel. Eventuelt så har jeg forstått alt, og det er alle andre som er teite. Men en ting har jeg lært de siste 28 årene. Som oftest når det virker som om jeg er den eneste som har forstått noe, så har jeg gjerne ikke forstått alt likevel.

Men når jeg leser diverse blogger og artikler, så får jeg intrykk av at de fleste mammaer ikke vil at far skal få mer tid med ungen. Kan hende det er jeg som misforstår her, men slik reglene er nå så er 9 uker forbeholdt mor, og 10 uker forbeholdt far, resten kan deles. Men de aller aller fleste mødre jeg har snakket med/lest meningene til ser på hele permisjonen som sin, og far skal bare prise seg lykkelig at han i det hele tatt får de 10 ukene staten har sagt han ta.

Ja, jeg mener det bør være opp til foreldrene selv å bestemme hvor mye av permisjonen hver av foreldrene vil ta, men så lenge mor mener at far tar av "hennes" tid, så tror jeg ikke vi kommer så langt. For det hjelper ikke å dele inn permisjonen på regjeringsnivå, da det ikke er sikkert at det passer for alle å gjøre ting akkurat på samme måte. (jeg og Damen f.eks. vi deler jo "helt feil" i forhold til normen)

Så leser jeg på Mammanett en artikkel om pappaperm, fedrekvote og et eller annet foreldrepanel. Artikkelen begynner helt feil. De spør "Vil fedre egentlig ha perm?". Det blir jo litt som å spør: " Er alle damer kjærringer som ikke vil deler noenting på permisjonen og har PMS 24/7/365?" - det blir vel litt i overkant generaliserende? Jeg merker at jeg blir veldig forbannet over den overdrevne generaliseringen vi (som pappaer) utsettes for. (Her er det viktig at det er ikke noe galt med mammanett, eller noe slikt, men jeg opplever at det er ganske gjengs over hele fjøla. Når gjennomgående tanken hos de fleste er at en pappa-kvote er nødvendig for at far skal "gidde" å tilbringe tid sammen med avkommet sitt, så blir jeg litt paff. Jeg vet ikke om det er jeg som lever i en eller annen drømmeverden, eller om det er mye pappaer der ute som tenker helt annerledes enn meg.

Jeg merker selv at jeg gleder meg masse til Damen skal ut i jobb igjen, og jeg kan få være aleine med hudyret.  Men jeg har også kamerater som sier at de gjerne skulle vært lengre hjemme med ungen, men at de ikke "fikk lov" av mor. Men da er det noe som er litt rart syns jeg, for det er da kun 9 uker som egentlig er forbeholdt mor, 3 uker før og 6 uker etter fødsel. Resten kan deles. Jeg leser også at "Inger Overn forteller at NAV-ansatte konsekvent omtaler den delen av permisjonen som skal fordeles mellom mor og far for "fellesperioden". - Dette er en periode som kan fordeles mellom to foreldre, og i utgangspunktet skal mor og far bli enige om hvordan dette gjøres, sier hun." dette er bare tull.  Når Damen hadde levert papirene til NAV så fikk vi de i retur med beskjed om at vi hadde fylt de inn feil, det kunne jo ikke stemme at far skulle ha 9 mnd.

 
FAKTA : Fordeling av fødselspermisjon mellom mor og far

Tre uker før og seks uker etter fødselen er forbeholdt mor. Ti uker er forbeholdt far (fedrekvoten eller pappapermisjon). Resten av stønadsukene er felles for begge foreldrene. Denne perioden kan kalles fellesperioden. Paret bestemmer selv hvordan disse ukene skal fordeles dem imellom, men de fleste kvinner ser ut til å se på denne tiden som sin. Regjeringen har nå foreslått å utvide det som er forbeholdt far.

Jeg tror at for å få orden på dette trenger man et par ting:

  • Opptjening for far
  • Mer likestilling i samfunnet (at mammaer ikke automatisk ser på fellesperioden som "sin")
  • Pappaer som engasjerer seg mer, og som ikke blir motarbeidet av mor og/eller arbeidsplass
  • En stat som legger ting til rette for foreldre, men som ikke blir et ekkelt overformynderi

 

Til menn som leser bloggen min:
  • Hvor mye permisjon vil du ha sånn optimalt sett?
  • Hvordan er dame og arbeidsgiver på "track" med dine ønsker?
  • Hvordan kunne du ønske at ting var?
Til damene:
  • Stjeler vi mennene "deres" permisjon?
  • Er det ok med likestilling? eller bør likestillingen kun gjelde der dere vil? :p
  • Hvordan kunne du ønske at ting var?

-hallgeir

Tore Haukenes - verdens beste hobby!

Å være pappa er verdens beste hobby!

Jeg har nå vært pappa i litt over 9 måneder (Det eksakte antall uker og kan fås ved forespørsel, gjerne til min kone), og jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen: Å være pappa er verdens beste hobby!

Erfaringsmessig har jeg allerede nå terget på meg eventuelle mødre som sitter å leser dette med rødsprengte øyne, ammesveis og søvnunderskudd, men dette er en pappablogg, så slutt å les! For det skal sies at jeg har havnet i trøbbel for å si at det å ha barn er en hobby før, men å ha barn er for meg det morsomste jeg vet.

Når jeg ikke er sammen med dattera mi, gleder meg til å være sammen med henne. Jeg bruker all min ledige tid på henne, fordi jeg har lyst til det, og synes det er gøy. For meg føles dette mer som en beskrivelse av en hobby enn en jobb, men her eksisterer det altså delte meninger. Det har jeg erfart.

Kjæresten min var en drøm å leve sammen med under graviditeten. Hun var faktisk gladere og mer tålmodig enn vanlig, riktignok ganske mye kjedeligere enn vanlig, men å være hjemmekjær må være lov med nesten 20 kilo ekstra på kroppen og konstant kvalme. Et godt tips for vordende fedre, som jeg lærte the hard way, er å ikke legge eventuelle oppussingsprosjekter til denne perioden. Å pusse opp et bad, mens man hver time må avbryte arbeidet for å bringe saftglass til sofaen er en lite effektiv prosess.

Min kone fikk svangerskapsforgiftning på slutten av graviditeten, og ingen av oss visste egentlig hvor farlig det var. Og det var kanskje like greit. Vi tenkte mest at det var flaks, ettersom det førte til at de satte i gang fødselen noen dager før termin. På grunn av svangerskapsforgiftningen måtte vi, på tross av en vanlig fødsel, være på kvinneklinikken i over en uke. Det var som sette seg inn i en tidsmaskin tilbake til 50-tallet. Der lå de nybakte mødrene på bitte små dobbeltrom, med kun et forheng mellom sengene. Far fikk være der i besøkstiden, men måtte ut av avdelingen på kvelden, og en siesta midt på dagen. Det var litt masete, med de som jobbet der var forståelsesfulle og prøvde å gjøre det beste ut av det. BRA!

Jeg husker ikke alt fra fødselen, men husker at mens min kjære lå og brølte i smerte, ble jeg plasserte på en stol midt på gulvet. Der satt jeg mens jeg spiste kjeks, drakk saft og tenkte: Dette føles bare som å være tilskuer på ett eller annet sykt-sykt show. Selv om jeg ikke husker alt fra den dagen, skulle det vise seg at jeg husket betraktelig mer enn min kone. Dagen etter fortalte hun nemlig bråkjekt besøkende venner og familie at det å føde ikke var noe problem, og hun omtrent ikke kjente noe smerte i det hele tatt. Naturen er fin sånn. Så ble det mer opp til meg å vurdere om jeg skulle minne henne på at hun lå på alle fire i heisen og brølte at hun heller ville dø, enn å bli med ned på fødeavdelingen. Min vurdering at det nok var like greit å la henne beholde sin versjon en stund til.

Nå er det snart et år siden fødselen og tanken på at man kan forsøk å forme henne nå, men at det til slutt er hun selv som bestemmer hvordan livet hennes skal bli er veldig skremmende. Ikke at jeg tror hun kommer til å rote det til, men muligheten er jo der. Men sånn er det vel å være pappa, på samme måte som det varmer når hun nå ler hysterisk og forventningsfullt når jeg løper etter og skremmer henne for trettiførste gang på rad. Sånt varmer en pappa!

Jeg liker henne, og jeg tror faktisk hun liker meg også. Så da får det heller være at man innimellom må bade, suge snørr ut av nesen eller legge henne selv om det i hennes verden ikke kan tolkes på noen annen måte enn ren tortur.

Jeg var spent på hvordan jeg kom til å bli som far, særlig med tanke på at jeg i utgangspunktet ikke var spesielt glad i barn, eller hadde noe erfaring med hva man gjør med en liten baby i dagliglivet. Heldigvis har jeg en fantastisk kone og sammen har vi nå fått såpass kontroll at vi kan senke skuldrene og nyter tiden. Av og til tenker jeg at vi må ha glemt noe, eller gjør noe veldig feil, for det kan da umulig være så lett som dette å ha barn. Men det er faktisk så lett! Gjøre babyen glad og fornøyd, spise, bæsje, sove, leke!  Verre er det ikke!

Følg Tore Haukenes på:

Christer Torjussen - zombier på skift

Jeg har vært pappa i to og et halvt år nå. Det første året husker jeg egentlig ikke så mye av, jeg tror det handler om hjernens forsvarsmekanismer - vi fikk en unge som syntes søvn var oppskrytt, dermed ble vi delvis zombier som sov på skift, gjerne ikke mer enn en time om gangen frem til han ble nesten to år. Og la det være sagt; De som sier at en fødsel er vakker og fantastisk kan ta seg en bolle. Ikke bare fordi man er helt hjelpesløs og ubrukelig som mann under en fødsel, også fordi det ikke er spesielt vakkert. Ikke nok med at man må se dramatikken utspille seg uten å kunne gjøre annet enn å være nervøs, spise kjeks og drikke rød saft - man også høre barnets hjerteslag som synker og stiger mellom riene fra en monitor på veggen. Dette holdt på å drive meg til vanvidd, enn hvor mye jeg fikk beskjed om å ignorere det. Ignorere!?!? Det er mitt barns hjerteslag, livet i morens mage! Hvordan kan man ignorere det? Etter en rimelig strabasiøs fødsel kom endelig Jeppe, tidlig om morgenen fredag den 13. juni 2008 på Ullevål Sykehus. Som så mange har sagt så mye negativt om. Jeg kjenner meg ikke igjen. I hvilket annet land i verden kan du føde et barn i så trygge omgivelser, for deretter å bli losjert inn på barselhotell i tre døgn? Det var svært betryggende for oss å kunne være sammen med babyen vår med så mye kompetanse rundt oss de første dagene. Jordmor og apparatet rundt var alldeles vidunderlige, også for meg som opplevde fødselen som traumatisk.

Gi dem en million i årslønn alle sammen. Nå.

Å få et velskapt barn er helt ubeskrivelig. Men som komiker synes jeg det har vært befriende å kunne snakke om medaljens bakside også. For dett er til tider vanvittig slitsomt, utmattende og forvirrende. Som kollega Dag Sørås fikk jeg også angstproblemer - i forhold til mestring, jeg trodde jeg var en ubrukelig pappa som ikke kom til å håndtere papparollen på en bra måte. Jeg kontaktet fastlegen min, og ble henvist til psykolog ganske fort. For de som ikke er klar over det: I slike tilfeller prioriteres man i køen fordi det ikke handler om bare ett - men to mennesker. Far og barn. Jeg hadde stor nytte av samtalene med en svært flink og kvinnelig psykolog, som til alt hell også var mamma, det passet meg bedre enn å gå til en barnløs mann på 57. Jeg ville ikke følt at han hadde forstått hva jeg snakket om. Jeg har alltid hatt vanskelig for å stole på menn. Noe i meg sier at kvinner i slike yrker er flinkere til å lytte, behandle og gi råd. Til alt hell viste angsten min seg å være irrasjonell, men for meg var den i aller høyeste grad tilstede. Jeg kan absolutt anbefale andre nybakte fedre som sliter å gjøre det samme, det kan være til stor hjelp å få tilbake troen på seg selv som pappa. Jeppe er i dag en snill, empatisk, morsom og bestemt liten fyr som har snublet inn i trassalderen med høye kneløft, som setter meg på prøve. Jeg må stadig lære meg selv å være tålmodig, og ungen min gjør meg dermed til et bedre menneske.

Liker jeg å tro.

Følg Christer Torjussen på:

twitter

facebook

VGTV

Hjemmeside

Blogg

Standup.no

Norske blogger Follow on Bloglovin